Utdanning nr 06-2014

Reportasje

«Hvis fotballaget mitt vant, måtte jeg drikke for å feire. Hvis det tapte, måtte jeg drikke for å trøste meg.»

jobb eller som ikke klarer rettebunken, understre- ker hun. Bare én gang husker hun at hun drakk i arbeids- tida. – Flere lærere hadde vært på et seminar. Da vi kom tilbake til skolen midt i arbeidstida dagen etterpå, fortsatte jeg og en kollega med lederansvar festen på hennes kontor. Vi satt der og røyka og drakk. Da assisterende rektor kom inn og krevde at vi skulle slutte, kasta vi henne på dør. Episoden ble aldri nevnt etterpå, minnes hun. Fra alkohol til heroin Til slutt ble lærerlivet i kombinasjon med stadige fyllekuler likevel for slitsomt. Med sin attraktive ingeniørutdanning fikk hun seg fin jobb i nærings- livet. Men livet uten elever som satt og venta, ble ikke lettere, tvert imot. Sjansene til fyllekuler ble ikke færre, og viktige stabiliserende elementer i livet var borte. – I denne tida var jeg i kontakt med AA, men jeg kjente meg ikke igjen i den problembeskrivelsen jeg møtte der. Jeg hadde jo høy lønn, flott leilighet og statusen på plass, forteller hun. Men hun skjønte at det måtte bli slutt med drik- kinga. Det gikk. Som belønning lovet hun seg sjøl en heroinrus hver fjortende dag. – Jeg trodde faktisk det skulle gå. Det gjorde det naturligvis ikke, sier hun. Nå gikk det fort utfor. Tilholdsstedet ble Plata. Jobb, hjem, helse og familie var borte. – Jeg var nær ved å dø. Det eneste jeg hadde nok av, var kredittkort. Til slutt hadde jeg 500.000 i for- brukslån, forteller hun. Tilbake foran tavla Da hun igjen fikk kravlet seg til AA, var situasjonen helt annerledes enn første gangen. Nå kunne hun ta imot støtten og oppfølgingen. I dag sier hun at hun ble edru 3. mars 2003. Ganske raskt i prosessen med å komme seg på beina kom ønsket om å vende tilbake til skolen. Hun ville undervise, det var det faglige og det pedagogiske som framsto som det meningsfulle og viktige å holde på med. Datakunnskapene brukte hun til å raide nettet og finne en jobb før den var lyst ut. Hun søkte og ble ansatt. – Hva gjorde du med hullet på CV-en? – Ingenting. Jeg fikk jobb i skolen med verdens fineste rektor. Etter ei tid spurte jeg om hva ledel- sen tenkte om hullet, og fikk til svar at de hadde valgt å forstå det ut fra erkjennelsen av at alle sliter i perioder, sier hun. Å være åpen overfor ledelse og kolleger er viktig av flere grunner, understreker hun. Det beskytter

henne sjøl mot fristelsen til å ta det som gjerne kalles «en tredagers», en slags drikkepause fra jobben forkledt som sjukefravær. Siden hun har vært åpen om rusproblemene, ville det blitt for lett å avsløre. – Dessuten har mine egne erfaringer gitt meg mye «gatekompetanse». Jeg merker det fort når enten elever eller kolleger risikerer å utvikle pro- blemer med rus. Kolleger kan godt vite at jeg har denne kompetansen, sier hun. – Svært lite prat om læreres rusbruk Som deltaker i fellesskapet i Anonyme Alkoholi- kere møter hun andre med arbeidssted i skolen. På arbeidsplassen har hun sett kolleger i fareso- nen. Likevel konstaterer hun at mens skolen er sterkt opptatt av alkoholbruk blant elevene, er det svært liten oppmerksomhet rundt det samme for lærerne. – Er ikke dette rart, siden lærere er forventa å være forbilder? – Som sagt, lærere med alkoholproblemer drik- ker svært sjelden på jobb. Jeg kjenner bare til én, rektoren som kunne skru på det røde lyset over kontordøra si og sitte der aleine mens lojalt kon- torpersonell ordna opp. Lærerne, derimot, legger drikkinga utafor skoletida. De stiller på arbeid, og de gjør jobben. Elevene lukter og forstår, naturlig- vis. Men kjernen i pedagogikken er møtet mellom eleven og læreren over arbeidsoppgaven. Dette møtet trenger ikke bli dårligere av at læreren har alkoholproblemer, sier hun, og fortsetter: – Hvis det er slik at skoleledere og kolleger neglisjerer læreres alkoholproblemer fordi lærerne trass problemene leverer varen, så er det svært beklagelig. Det er ikke i tråd med det helhetlige synet på mennesket som det ofte tas til orde for nettopp i skolesammenheng. En lærer som sliter, skal få hjelp fra arbeidsplassen, uansett hva årsa- ken til problemene er, understreker hun. – Bry deg! Når hun nå som del av skoleledelsen føler uro for en ansatt, tar hun det opp med den som har per- sonalansvar. – Men disse samtalene har aldri ført til noe, konstaterer hun. Samtidig er budskapet hennes klart: Bry deg. Fortell kollegaen at du er bekymra. – Du er nesten garantert å få ei skyllebøtte til svar. Likevel er det viktig for den det gjelder at du har sett og at du bryr deg. Vis omsorg og sky all moralisme, oppfordrer hun. – Det er umulig ikke å spørre, etter å ha hørt historien din: Går det bra med deg?

– Det går bra. For meg har fellesskapet i AA vært avgjørende. Jeg har erfart at vi ikke kan hjelpe alle som kommer til oss, men vi er mange som drar svært stor nytte av fellesskapet. Disse elleve åra jeg har vært edru, har krevd mye jobbing med meg sjøl. Hvis fotballaget mitt vant, måtte jeg drikke for å feire. Hvis det tapte, måtte jeg drikke for å trøste meg. Ble det uavgjort, måtte jeg drikke fordi det var så kjedelig. Nå har jeg andre måter å takle følelser på, sier hun. Lærere med alkoholproblemer skofter ikke. De gjør jobben, trass vanskene. Det kan være grunnen til at kolleger og ledere ikke erkjenner at en lærer drikker for mye. FOTO ERIKM.SUNDT

22 | UTDANNING nr. 6/21. mars 2014