Utdanning nr 06-2014

I kantina til Fotballklub- ben Haugesund (FKH) veksler Asbjørn Helgeland noen ord med med spiller Michael Enge Haukås. Bak bordet Haugesund-spil- lerne Christian Gytkjær og Tor Arne Andreassen. FOTO GRETHENYGAARD

Lærer og inspektør Asbjørn Helgeland i 17. mai-tog for Rossabø skole med datteren Astri Jøsendal Helgeland i 2004. FOTO PRIVAT

Faren tok livet sitt da Asbjørn Helgeland var 11 år gammel. – Jeg satt igjen med mange spørsmål, sier 48-åringen. Faren etterlot seg ikke noe brev med forklaring. – Moren min var flink til å snakke med oss om det. Hun var ærlig og åpen rundt dette. Det har gitt en viss forståelse. For noe av det. Det blir en kort pause. – Han elsket sport, sier Asbjørn, som er yng- stemann i en søskenflokk på tre. Da han ble født hadde ikke faren tid til å komme på sykehuset for å se ham før dagen etter. – Det var VM på skøyter. Sønnen ler, for igjen å bli alvorlig. – Når jeg har gjort det bra, skulle jeg ønsket at han var der. Asbjørn Helgeland forteller at fotballen har vært et holdepunkt for å komme seg igjennom sorgen. Han har heller aldri lagt skjul på at faren tok livet sitt, når folk spør. – Jeg har aldri hatt behov for å skjule det, men det er et sår som er der og som har vært med på å forme meg til den jeg er. – På hvilken måte? – Du gjør et hopp i modning, blir voksen tidlig. Får et alvor over deg. Jeg har ikke hatt behov for å gå i dybden på hva det har gjort med meg, men det har helt sikkert påvirket meg.

skal gjennomsyre arbeidet vårt, sier han. Hendene er ute av lommene nå, og han snurrer på et blått bånd («Si nei til narkotika») han har rundt det ene håndleddet. Han synes det er vanskelig å ta ferie. Alltid et overgangsvindu som skal ordnes (overgangs- vindu = tidsrommet det er tillatt å kjøpe spillere, red. anm.). Han må ikke, men synes det er viktig å følge med på laget og spillerne. I skrivende stund er han på treningsleir med laget i Marbella, Spa- nia. Hans dårlige samvittighet er ungene. Sammen med lærerkona Marie har han to barn på 10 og 11 år, samt to bonusbarn på 15 og 21 år. – Jeg skulle nok ha fulgt dem enda bedre opp. Jobben er en lidenskap for meg. Utfordringen er å gjøre alle til lags, sier han. Han liker alt som har med ball å gjøre. Hver ons- dag spiller han tennis, og når han har anledning, squash. – Hvis jeg ikke får trent litt, er jeg ikke til å være i hus med. Han hiver seg også gjerne med på ei FKH-tre- ning dersom anledningen byr seg. Ingen av ungene driver med fotball. – Yngstemann har proklamert at han hater fotball. Helt greit, de må finne sine interesser, sier faren, som har vært mye i svømme- og ishockey- hallen med ungene. – Han prøver å stille opp, sier kona, som fortel- ler at han lager middag og er veldig god til å brette klær. Ellers liker han seg godt i sofaen på kvelds- tid. Da ser han alt fra tennis- og golfturneringer til fotball. Kona røper at på familiens sommerhytte i Sveio i Hordaland har de tre TV-apparater og alle kanaler tilgjengelig. – Marie innså at skulle hun få meg med, var det eneste løsning, sier sportssjefen, og legger til: – Faren min var sportsidiot, jeg har det nok etter ham.

Spørsmålet jeg gjerne ville blitt stilt

Hvordan føles det å ha vunnet Tippeligaen tre år på rad med FKHs begrensede ressurser? Det føles veldig godt. Nå er målet å komme seg inn i gruppespillet i Champions League.

«Jobben er en lidenskap for meg.»

29 | UTDANNING nr. 6/21. mars 2014