Utdanning nr 20 - 2014

Innspill

Hva er «normalbarnet» anno 2014?

«Krenkede barn slutter aldri å elske foreldrene sine, de slutter å elske seg selv.»

Barn i dag møtes av så mange forventninger om å passe inn i det målsatte «normale». De skal mes- tre skolen, være flinke, pene og gode i aktiviteter de bedriver. De utsettes for langt flere målinger og evalueringer enn vi voksne gjør. Etter at målet om best mulig nasjonalt resultat kom på agendaen, har det etter vår mening resultert i en neglisjering av enkeltindividet. Barn i dag opplever at det ikke holder å være svært god i norsk om det skorter på matematisk forståelse, eller motsatt. Det er en uuttalt forventning om at barn skal være god i det meste, helst i alt. Hva er «normalbarnet» anno 2014? Finnes det barnet som skal passe inn i våre nasjonale, kommunale og lokale kunnskaps- mål? Vi ønsker debatt om et sterkere helhetssyn på mennesket, fordi vi opplever at debatten har vært og er delt i mange mindre områder. Dette har vært uheldig for utviklingen i synet på barn og barndom. Fra barnehagealder testes barn i om de er innen- for den gitte normalen når det gjelder språklig og motorisk utvikling, sosiale ferdigheter med mer. Kriteriene settes av fagfolk, spesialister og for- skere. Vi erfarer at gruppen barn som blir beteg- net som barn med spesielle behov øker, fordi det er lite rom for annerledeshet. Forskning viser at elever i videregående skole faller fra, og at uro- vekkende mange unge sliter med psykiske pro- blemer. Dette siste er mer enn et varsko om at noe må endres. Vi mener at det ikke er barnet, men grunnholdningen til barnets kunnskapstilegnelse sommå endres. Vi mener det er en sammenheng mellom grunnholdningen i synet på barn i dag, frafallet i videregående skole og psykiske plager i ungdomsalder. Hvor er helhetssynet på eleven, barnet og den unge voksne? Hva skal til for at helhetssynet igjen blir fremmet som noe fruktbart for utviklingen? Hvor «normale» skal vi egentlig bli? Og, er det rom for å være annerledes i dag? Vi mener søke- lyset på resultat er med på å gi barn en opplevelse av seg selv som utilstrekkelig, inntil best mulig skår er oppnådd. Hva er best mulig skår for den enkelte? Kan man virkelig standardisere et ønsket resultat, og vente at alle skal kunne skåre likt på dette? Det er som om det hersker en holdning om at barn er tomme når de fødes, og at de kun ved det standardiserte påfyllet og den standardiserte

Lene Grytvik Borbe pedagog med master i barnehagepedagogikk

FOTO MODELDAYSTUDIO

Jesper Juul

Anne M.L. Gärtner pedagog og forfatter

I Utdanning 16/2014 hilser byråd for utdanning i Oslo kommune, Anniken Hauglie, diskusjon og innspill om kvalitet i Oslobarnehagene velkom- men: «Det er viktig at stemmer fra barnehage- hverdagen bringes ut slik at vi som sitter med politisk ansvar blir kjent med hvilke utfordringer de barnehageansatte føler de har.» Vårt innspill dreier seg ikke om hva vi føler er en utfordring, men om det som vi ser og erfarer, er en reell bekymring for barn og unges opplevelser av seg selv. I de årene vi har jobbet i barnehage, har vi opp- levd en økning i statlig styring og kommunal kon- troll. Nyliberalistisk ideologi har siden midten av 1990-tallet påvirket barnehagepolitikken (Petters- vold & Østrem, 2012). Arbeidet i både barnehage og skole teknifiseres ved at stadig flere skjemaer skal fylles ut, og stadig flere planer skal skrives. Tilsynsmyndigheter utfører kontroller, enten det er private eller kommunale eiere. Vi har hørt det fra statsråder og fagfolk; Norge må skjerpe seg på kunnskapsnivå om vi skal kunne bidra til utviklingen i verden. Innenfor de nyliberalistiske strømningene er også barnehagene i ferd med å få en markedsposisjon der målet er at barna blir konkurransedyktige samfunnsborgere. I Aftenposten lørdag 4. oktober 2014 beskriver en ung jente hvordan hun etter «dårlige» karakterer har ligget på badegulvet og skreket og slått seg selv. Hun skriver: «Jeg er prestasjonene mine og kan ikke identifisere meg med noe annet». Frafall i videregående skole og psykiske plager hos de unge er bekymringsfullt. Hva har skjedd med synet på barns læring og innsatskravene som stilles? Henger det sammen med tanken om det helhetlige læringsløpet/utdanningsløpet? Burde det heller tenkes på som et helhetlig danningsløp, for å sikre at barn får vokse opp med tillit til og tro på seg selv og verden?

FOTO PRIVAT

«Barn i dag (…) utsettes for langt flere målinger og evalueringer enn vi voksne gjør.»

36 | UTDANNING nr. 20/28. november 2014