Utdanning nr 20 - 2014

«Hvem har hevd på retten til å skille mellom det normale og det som skiller seg ut som annerledes?»

ges relasjoner til menneskene rundt oss, gjennom anerkjennelse og individsaksept.

En mor kommed sin ettåring til barnehagen der bar- net hadde fått plass. I den første samtalen spurte mor om hvilke forventninger barnehagen hadde til barnet hen- nes, og hva de burde øve på. Det er ikke underlig, eller uvanlig at foreldre spør slik. Vurdering er blitt «normalen» i møter mellom foreldre og institusjoner. Vurdering kan bidra til utvelgelse og avstand, som igjen kan føre til frykt for ikke å passe inn, eller en frykt for at ens barn ikke er normalt. I refleksjon kan tvil og samtale bidra til en erkjennelse av at barnet setter i gang prosesser i den voksne, som igjen kan bidra til utvikling heller enn kategorisering. Det er blitt løftet fram som klokt å måle barns kunnskap, for slik å finne metoder for å forsterke kunnskapen. Vi mener det er klokere å bruke refleksjon i møter med barn og etter møter med barn, for slik å styrke relasjonen, og dermed barnet. Ønsker vi virkelig et samfunn der «normalitet» skal være målet? Vi mener nei. Det kan ikke få fortsette å være slik at barn skal yte mer enn de makter, helt til de faller av karu- sellen, eller hopper av den. Kilder: Backman, F. (2014): Mormor hilser og sier unn- skyld. Oslo: Cappelen Damm. Borbe, L. (2014): Vi er alle annerledes: fokus- samtaler med noen pedagoger om annerledeshet og normaliseringsmakt i barnehagen. Masteropp- gave i barnehagepedagogikk. Høgskolen i Oslo og Akershus Gärtner, AM. L. (2014): Hva tenker du på? Reflek- sjon sommetode i barnehagen. Oslo: SEBU forlag. SiD, Aftenposten 4.oktober 2014 Kristeva, J. & Engebretsen, E. (red.) (2010): Annerledeshet – Sårbarhetens språk og politikk. Oslo: Gyldendal Akademisk. Pettersvold, M & Østrem, S. (2012): Mestrer, mestrer ikke. Jakten på det normale barnet. Otta: Res Publica. Ropeid, K. (2014): Hun vil finte bort barnehage- klisjeene. Utdanning, 16/2014, 28-31. Steinsholt, K. (2014): Vitenskapen tenker ikke. I Første steg, 3/2014, 24-26.

mengden vil kunne bli nyttige samfunnsborgere. Problemet i dette er bare at barn ikke er tomme ved fødsel. De trenger ulikt påfyll, i ulike mengder, for å vokse inn i seg selv. Det innebærer også et rom for individualitet. Det som er riktig påfyll for meg, er ikke nødvendigvis det for deg. Hvem har hevd på retten til å skille mellom det normale og det som skiller seg ut som annerle- des? Ved å åpne for forskjellene, for det unike og for det som er annerledes kan det bidra til soli- dariske relasjoner, menneskelig variasjon og rom for å være seg selv. I stedet for vurdering, kan fag- folk bruke tiden til refleksjon over variasjonene i møtene med barn. I stedet for at barn og unge skal gå rundt og føle seg mislykket, kan fagfolk samlet gå i bresjen for å fremelske det unike i hvert menneske fordi «ingen barn er like men alle er unike» (Gjertviksten, her i Borbe 2014). Gjen- nom Julia Kristevas teori utforskes fenomenet annerledeshet og menneskelig variasjon som noe utviklende og positivt. For Kristeva handler ikke annerledeshet om den eller de «andre», men om oss alle (Kristeva, 2010). Fordi annerledesheten er i oss alle: Ved en titt inn i mitt indre vil jeg opp- dage at jeg er annerledes enn deg. Kan det være en av grunnene til at mange unge mennesker synes normaliseringsforventningen er utfordrende? Hvis ungdommen kjenner seg annerledes, mens voksne mener at de skal være «normale» (som i høy skår på alle vurderinger), kan den voksnes forventning bidra til en frykt for selvaksept. Hva om vi i stedet hadde implementert Fredrik Back- mans tanke i vår faglige refleksjon: «Hvis mange nok er annerledes, er det ingen som trenger å være normale» (Backman, 2014)? Hvilken effekt ville det hatt på barn og unges selvopplevelse? Barn formes i møter med mennesker de er sammen med. Voksnes holdninger i møter med barn og unge er essensielle for hvordan barnet ser seg selv. Er de voksnes oppmerksomhet rettet mot hva sommå forbedres ved barnet, det vil si en vur- derende oppmerksomhet, vil barns opplevelse av seg selv preges av det. Møter voksne barnet med

en nysgjerrighet, og et ønske om å bli kjent med hele barnet, vil barnet oppleve å ha verdi akkurat som det er. Den tekniske pedagogikken, nemlig pedago- gikk der hovedsaken er å vurdere, måle og finne gitte svar, er ikke veien å gå for å se positivt på menneskelig variasjon. Vurdering kan i enkelte tilfeller gi pedagogene spesifikk kunnskap om spesifikke sider ved et barn. Det er viktig å huske at de spesifikke fakta pedagogen besitter etter en formell vurdering, bare viser en liten del av hvem dette barnet er. Kunnskapen rundt vurdering som verktøy må oppøves og reflekteres rundt (Borbe, 2014), i stedet for vurdering og kategorisering kan refleksjon skape solidariske relasjoner. I motsetning til den tekniske pedagogikken, vil vi slå et slag for pedagogisk klokskap og refleksjon. Aristoteles beskriver phronesis som kan oversettes med praktisk klokskap. «Phronesis forholder seg til spørsmålet: Hvordan skal jeg leve mitt liv slik at de handlingene jeg gjør kan føre til velvære for meg selv og alle andre» (Steinsholt, 2014). Klok- skap er å handle ut fra riktige motiver, på riktige måter og til riktig tid. For Aristoteles handler det å være klok ikke bare om kunnskapsnivå. Klok- skapen tilegnes gjennom erfaring. Utøvelse av praksis vil kanskje forutsette bruk av teknikker for vurdering, men teknikkene kan i seg selv aldri utgjøre hele praksisen (Borbe, 2014). Hvis teknik- ken blir overordnet, kan det medføre en motset- ning mellom klokskap og teknikk: Pedagogene gjør de pålagte oppgaver knyttet til vurdering, men kvaliteten på arbeidet blir dårligere fordi det blir mindre plass til den faglige refleksjonen. Klokska- pen skjer i det enkelte møte, med det enkelte barn eller barnegruppen: Pedagogen handler etter hva som er den riktige handlingen i denne situasjo- nen med akkurat dette barnet, fordi det som er en god metode i møte med et barn, vil kunne ha en helt annen virkning på et annet barn (Gärt- ner, 2014). Pedagogikk er her og nå. Pedagogikk handler om møter mellom mennesker, ikke om skjemautfylling og målsatte kriterier. Over tid byg-

37 | UTDANNING nr. 20/28. november 2014