Utdanning nr 20 - 2014

Fra forbundet

Utdanningsforbundet Terje Skyvulstad | 1 . nestleder

FOTO STIGBRUSEGARD

Å si fra ommobbing må nytte

«Et barns eller en ungdoms varsel må føre til handling.»

Vi lærere har som vårt arbeidsoppdrag å sette spor i andre menneskers liv. Våre daglige beslutninger og handlinger får både tilsiktede og utilsiktede konsekvenser for barn og unge. Sjelden blir dette satt så på spissen som i mobbesaker. Mobbing er på nytt forsidestoff og debattema. Denne gan- gen foranlediget av en mors fortelling om sønnen Odin Olsen Andersgård, som fortvilet og ulykkelig tok sitt eget liv tidligere i år, bare 13 år gammel. Katrine Olsen Gillerdalen står fram i media fordi hun ønsker at hendelsen skal være en vekker. Jeg kjenner på en veldig respekt for det motet og den styrken hun viser når hun på denne måten går ut med sin historie. Hun for- tjener virkelig at vi lytter og tar inn over oss budskapet. VG presenterer historien med et sitat fra Odin: «Det nytter ikke å si fra, de gjør ikke noe uansett.» Etter at historien er kommet på trykk, melder flere seg med mobbehistorier der tilsvarende budskap, altså at de ikke opplever at varsling har ført til den nødvendige reaksjon, går igjen. Slik kan vi ikke ha det. Kam- pen mot mobbing må alltid ha høy prioritet. Jeg tror ikke det er mulig å komme dit at det aldri mer forekommer et eneste tilfelle av at noen blir mobbet. Men vi kan og vi må komme dit at det aldri mer forekommer at elever som forteller ommobbing, opplever at det ikke nytter å si fra. For at vi skal greie det, er det helt uomgjengelig at alle som kommer til skolen og lærerne og forteller ommobbing, må tas på ramme alvor. Dette er også et spørsmål om definisjonsmakt. Vi kan ikke og vi må ikke overprøve barns fortolkning når de melder fra om at de blir plaget og trakassert. Det er både uetisk

og ulovlig. Et barns eller en ungdoms varsel må føre til handling. Dette er nødvendig, selv om det på varslingstidspunktet kan være uklart hva som er den faktiske situasjonen. Et varsel om mobbing vil alltid være den ene partens situasjonsgjengivelse. Før det er gjort undersøkelser, må likevel de umiddelbare til- takene ta høyde for at realiteten er som varsleren sier. Og, vel så viktig, det et barn varsler om, er barnets reelle opplevelse. Alvoret er der uansett, dermed også det opplevde beskyttel- sesbehovet. Flere av de mobbesakene som har havnet i retten, har avdek- ket at skoler ikke har kunnet dokumentere godt nok hva de har foretatt seg etter at de mottok varsel. Det er en type svikt som det må være overkommelig å rette opp for framtiden. Det må reageres, det må lages dokumentasjon, det må fattes enkelt- vedtak og det må informeres, både om iverksatte tiltak og om klageadgang. Slikt kan og skal det lages rutinemessige prose- dyrer for. Det forebyggende arbeidet blir vektlagt ved veldig mange skoler. Det er riktig og det er bra. Og det gjenspeiles i at det store flertall av norske barn og unge trives godt på skolen. Dette må likevel ikke føre til at årvåkenheten og alvoret svekkes når noen kommer og hevder at akkurat det vi daglig jobber for å forebygge, og kanskje med god grunn antar at vi har brukbar kontroll over, faktisk går for seg – på tross av vår innsats. Vi lærere setter spor i unge menneskers liv, både når vi tar de gode beslutningene og de beslutningene som viser seg å være mindre gode. Når det gjelder mobbing, kan vi derfor ikke tillate oss å nøle med tiltakene.

56 | UTDANNING nr. 20/28. november 2014