Bedre skole nr. 1-2014
Foto: © fotolia.com
artikkel i Norsk pedagogisk tidskri fra med tittelen «Utfalding og innplanting» (Kristvik, ). Oppgjøret var særlig rettet mot det han oppfattet som en ensidig optimistisk tro på at pedagogikk først og fremst handler om å utløse iboende potensialer hos hver enkelt elev. Kristvik la sterkere vekt på at innføring i kultur, historie og verdier måtte ha en sentral plass i skolen enn de andre i det reformpedagogiske miljøet gjorde. Skolen skulle ikke bare være et sted for ensidig «utfalding av naturgivnader» som grunnlag for individuell vekst. Elevene skulle føres inn i sam- funnsfellesskapet og den kultur og de verdier dette representerte. Det var på dette punktet at han var tydeligere enn de andre i det reformpedagogiske miljøet. Han mente at oppdragelse til fellesskap gjennom innføring i vår felleskultur ikke sto i noe motsetningsforhold til individuell oppdragelse. Tvert imot: «sosial oppseding går derfor hand i hand med opseding til personlegdom.» Slik knyttet Kristvik en sammenheng mellom det å oppdra til et samfunn og det å legge til rette for individuell selvstendiggjøring og personlighetsutvikling. In- dividuell og sosial utvikling ble satt i et dialektisk forhold til hverandre, der det ene ble forutsetning for det andre. Han sammenlignet oppdragelses- prosessen med naturprosessene: Når en kvist fra et kultivert og foredlet tre podes inn i et annet, blir nye formkreer virksomme. Det skjer et samspill mellom det som er, og det nye, og utfallet er nye livsfrukter med helt ny kvalitet. På samme måte må pedagogen tilføre barnet impulser i møte med fag og kultur, som bidrar til at veksten får retning og barna utvikler seg i en positiv retning. Skolens motstandskraft mot nazismen Den folkelige dannelsen slik den utviklet seg i Norge fra ©´ til etter krigen, var inspirert av den tyske Bildung-tradisjonen. Imidlertid tok utviklin- gen ulike retninger i Norge og Tyskland. Profes- sor Rune Slagstad påpeker at den tyske folkelige
nasjonalisme kk skjebnesvangre følger til «dik- taturets forherligelse», mens folkedannelsen i norsk sammenheng fungerte som en demokra- tisk pregende kra. Han kaller den demokratiske folkelighet i det norske system for «den norske gave til den moderne verden». (Slagstad, ©: ¤) Det var i denne tradisjonen lærerne under krigen var forankret, og som gjorde det til en umulighet for dem å skulle bringe et annet ver- digrunnlag (det nazistiske) enn det tradisjonelle inn i skolen. Kampen de førte under krigen, sto ikke bare om deres organisasjonsrettigheter som stand, men om den kulturelle påvirkning de skulle utøve. Og i denne kampen ble det synlig for alle og enhver at substans og innhold er viktigere enn form og metode, skriver professor Torstein Harbo om dette (Harbo, ©). OECD som premissleverandør Mens verdistyring og visjoner om demokrati, lik- het, rettferdighet og bygging av et godt samfunn for alle sto sentralt de første tiårene etter krigen, er det en økonomisk rasjonalisme som preger dagens tenkning, med klare kompetansemål som elevene skal nå, og en hensynsløs bortskjæring av alt som ikke fører til målet. Det helhetlige danningsper- spektivet, som vektlegger skolens oppgave med å utvikle det hele mennesket, står i fare for å komme i bakgrunnen. E³ektivitets- og resultatkravet til dagens skole kan komme til å kvele humanitets- synspunktet i oppdragelse og undervisning. «Look to Norway» er byttet ut med «Look to OECD». Samfunnsøkonomiske begrunnelser synes å ha større kra i skoledebatten enn ideer om humanitet, demokrati og fellesskap, som står sentralt i skolens formålsparagraf og den generelle delen av Kunnskapsløet (LK ). Den tradisjo- nelle innvielsen i felles fag- og kulturtradisjoner som Kristvik og hans meningsfeller mente var nødvendig med tanke på danning til humanitet og vekst inn i samfunnet, legges det også vekt på i den
50
Bedre Skole nr. 1 ■
2014
Made with FlippingBook