Yrke nr. 4 -2014

YRKE DESEMBER 2014 • 27

TEMA: PROFESJONSETIKK

HAR OFTE DÅRLIG SAMVITTIGHET

TEKST OG FOTO: PETTER OPPERUD

BJUGN

Mangler et tilbud på lavere nivå Ole Edvard Antonsen er lærer i elektrofag på Fosen vgs i Bjugn kommune aller ytterst i Trondheimsfjorden. Han mener yrkesfaglærere oftere treffer på elever med spesielle problemer enn lærere på studieforberedende. - Hvor mye skal du som lærer gi? Hvor mye skulle du gjerne kunne gitt? Dette er tanker som jeg bruker mye tid på. Som lærer vil jeg gjerne tilrettelegge og få elevene gjennom eksamen på Vg2 og over på læreplass, men som fagperson vil jeg jo helst ikke devaluere mitt eget fag. Mye av problemet ligger i det veldig polariserte systemet: Enten får du lære­ plass, eller så er du i frafallsstatistikken. Jeg savner den gamle spesialarbeideren. Han hadde gode fagkunnskaper, men innenfor et snevrere felt enn full fag­ opplæring. Lærekandidatordningen blir ikke det samme. Vi skulle hatt et ordinært tilbud til de litt svake. Praksisbrevordningen, der man ikke går videregående, men rett ut i lære i bedrift, burde vært søkbart. Nå må man henvises dit. Det må jo være mye bedre samfunns­ økonomisk at flere får en fagutdanning, enn at de ender hos NAV? Faglærerrollen og spes ped - Det er svært viktig at yrkesfaglærere har fagbrev, praksis i yrket og en identitet som fagarbeider. Det gir bl a respekt blant elevene når de forstår at læreren vet hva - Jeg har ofte dårlig samvittighet. Føler at jeg ikke får tatt meg nok av elevene ut fra de behovene jeg ser at de har. Og jeg vet jo at de har utviklingsmuligheter, hvis jeg får gitt dem litt ekstra, så går det bedre med en gang.

Ole Edvard Antonsen

han snakker om. Men man må også være pedagog. Denne dobbeltrollen er viktig. Det kan være vanskelig å balansere, men man skal være både lærer og rollemodell som yrkesutøver. All faglærerutdanning burde hatt et større innslag av spesialpedagogikk. Gjennom­ snittlig er det langt flere elever med forskjellige diagnoser på yrkesfag enn på studieforberedende. Da kan det være helt avgjørende at læreren kan skille mellom de forskjellige tilfellene og vet hvordan den enkelte elev skal behandles. Hvis man kjen­ ner tegnene, kan man også hjelpe eleven til å få den støtte som trengs, og som han har krav på. Dette har jeg gjort flere ganger. Om de så klarer seg faglig kommer an på innretningen på opplæringa. Men i bedriftene er det ingen pedagoger, og i dag er det ikke noe opplegg som gir oss lærere mulighet til å følge eleven inn i læretida. Som jeg sa i stad, burde det

finnes et alternativ til ordinær læreplass. Jeg vil jo berømme alle de flotte bedrift­ ene som er flinke til å ta inn lærlinger, og for de sterke elevene funker 2+2 modell­ en, men det burde være mere ressurser tilgjengelig for de svake, de som trenger litt ekstra støtte for å få en læreplass og som hadde trengt oppfølging også i læretida. Men på yrkesfag skal alt gjøres på billigsalg, i alle fall når det gjelder pedagogtetthet. -Sveits er nok det land i Europa som får til fagopplæringen best i dag. Her får de 50 % av kullene ut med fagbrev. Danmark sliter veldig og er nede i 19 %, Sverige får ikke til fagopplæring i det hele tatt og selv fagopplæringslokomotivet Tyskland sliter. Det er nok mulig at en variant av en vekslingsmodell, noe som likner litt på det danske systemet, hadde vært bedre, men Danmark viser nå at det funker ikke av seg selv det heller.