Utdanning nr 10-2014

Innspill

Forberedelse til en god skolestart

«Det er bedre at skolen ikke får informasjon, enn at den informasjonen som gis, er misvisende eller positivt gal.»

Det er greit at byråden og hennes stab er uenige i min kri- tikk mot den praksis de foreskriver. Det er langt mer alvor- lig at man i praksis i liten grad tar hensyn til faglige og etiske betenkeligheter som må reises mot bruk av informasjon som gis av femåringer i barnehagen i mars-april for bruk i en helt annen setting i september-oktober. Det kan godt være at noen femåringer over fem-sju måneder er konsistente når det gjelder sitt forhold til det å begynne på skolen, mestring, samhandling, behov og språkferdigheter, og at slik informasjon i slike tilfel- ler kan være nyttig. Men sannsynligheten for endringer er stor. Og ettersom man ikke kan vite hvilke barn som endrer seg og hvordan, blir slik informasjon i beste fall usikker og ofte direkte misvisende. Også ut fra et etisk resonnement er det bedre at skolen ikke får informasjon, enn at den informasjonen som gis, er misvisende eller positivt gal. Byråden synes det er overraskende at undertegnede «presen- terer barnehagelærerne som ukritiske og ukvalifiserte når de samarbeider med barnet og foreldrene om overføring av infor- masjon». Kronikken inneholder ingen vurderinger av barne- hagelærere. Men dersom jeg skulle gi tilkjennegi min mening om at man i denne sammenheng snakker om et samarbeid mellom barnehagelærere, barnet og foreldrene, ville jeg nok være fristet til å antyde at man både faglig og etisk er «ute og kjører». Det er i beste fall litt snedig å plassere barn i en slik samarbeidskonstellasjon. Byråden, som også har ansvaret for skolen, anser informa- sjon fra barnehagen som nyttig for å gi individuell tilretteleg- ging fra dag én. Hun vet forhåpentlig at virkeligheten ikke er slik. I mange tilfeller sliter man med å få til et tilrettelagt tilbud for elever hvor pedagogisk-psykologisk tjeneste er involvert. Så inntil videre bør nok disse elevene prioriteres. Dessuten er det langt fra sikkert at det er særlig smart å tilrettelegge på svik- tende premisser. Man bør i debatt holde seg unna spekulasjoner om andres motiver og intensjoner. Men ettersom byråden i sitt forsøk på argumentasjon henviser til barnets beste og barnehagelære- res skjønn, er det nærliggende å påpeke at gode intensjoner og skjønn ikke alltid gir gode eller tilfredsstillende resultater. Det er for øvrig interessant å merke seg at byråden ikke kom- menterer det faktum at Oslo kommunes retningslinjer legger opp til at barnehagelærere skal bryte sin lovpålagte taushets- plikt (se kronikken, https://user-nc1yu2a.publ.com/Utdan- ning-nr-06-2014#44). Byråden burde i denne sammenheng søke råd hos kommuneadvokaten eller departementet.

Clas Jostein Claussen førsteamanuensis ved Høgskolen i Oslo og Akershus

ARKIVFOTO JOHNROALDPETTERSEN

I en kronikk i Utdanning 06/2014, «Med barnehagesekk til skolen» kritiserer jeg Oslo kommunes rutiner for overgangen mellombarnehage og skole. I et tilsvar i Utdanning nr. 8, side 44, forsøker byråd for kunn- skap og utdanning i Oslo, Anniken Hauglie, å tilbakevise noe av kritikken. Og det er bra, fordi hennes svar tydeliggjør fag- lige og etiske misforståelser. Av plasshensyn vil jeg ta for meg de alvorligste. Men først: Jeg synes man bør vente at byråden for kunnskap og utdanning klarer å skille mellom hva hun har oppfattet og hva jeg har skrevet. Jeg har hverken skrevet eller ment at «det krenker barns rett til å være barn når skolen får informasjon om barnet». Jeg skriver imidlertid at opplysninger fra barnet som ut fra barnets perspektiv er gitt i en setting og ut fra ukjente premisser brukes i en annen, vil utgjøre en kren- kelse av barnets rett til å være barn. Og det er noe annet. For øvrig råder jeg barnehagen til å gi «forholdsvis lite og litt rund informasjon». Dessverre bekrefter byråden manglende evne til nyansert resonnement og forståelse i denne sammenheng: Som argu- ment mot det jeg betegner som krenkelse av barnets rett til å være barn, skriver hun følgende: «Selv om dette er informasjon som barnet (min kursivering), foreldrene, pedagogisk leder og styrer sammen har skrevet og gått god for. Jeg synes det er synd at Claussen ikke har større tillit til at disse aktørene, i tillegg til skolen som mottar informasjonen, vil barnets beste og bruker sitt beste skjønn». Det er stekt foruroligende at byråden ikke ser meningsløsheten i sitt eget utsagn. Barn på seks år skal ikke inngå i et slikt ansvarsforhold og skal selvsagt ikke «gå god for» noen som helst. Og det er selvsagt intet holdbart argument at man «vil barnets beste og bruker sitt beste skjønn», hva nå dette måtte bety.

38 | UTDANNING nr. 10/23. mai 2014