Utdanning nr 10-2014

Kjære barn: La meg se deg og dernest dytte deg litt

net gode. Det burde likevel være legitimt å spørre om ikke en «normal» utvikling kan være tilstrek- kelig, uten at man da ikke ser barnet eller ønsker å dytte det i retning «innenfor normal utvikling». Er det mulig å miste barns ulike personligheter, styrker og svakheter av syne, dersom man foku- serer for mye på hvor barnet ligger i utviklingen på spesielle felt i henhold til alder? Det er vanskelig å spørre om dette uten at det høres ut som om at man «ønsker at ting bare skal skure og gå». Hvem kartla barna for noen generasjoner siden? I tiden før barnehagene var de fleste barn hjemme fram til skolealder, og det er fristende å ty til en gammel slager på uttrykksfronten; «det ble folk av dem også». Igjen er det vanskelig å komme med denne typen innvendinger uten at det kan mistolkes som en generell motstand og skepsis mot kartlegging og pedagogiske strømninger og teorier. Det er heller ikke hensikten med å ta opp disse spørsmålene. Hensikten er å rette søkelyset mot hva et barns utvikling egentlig er, og i hvilken grad denne utviklingen bør styres av voksne utstyrt med ulike skjema og rammer som de små skal passe inn i. Ønsker vi at alle barn skal ha en identisk utvikling? Er det i det hele tatt mulig? Er vi blitt så redde for avvik at vi leter etter proble- mer? Små barns utvikling skal tas alvorlig og bør på ingen måte overlates til tilfeldighetene. Det er likevel viktig at det naturlige samværet med bar- net ikke lider under et overdrevet fokus på hva som er riktig og viktig for at barnet skal utvikle seg i en bestemt retning, og ikke minst i et bestemt tempo. Hjelpende dytt Barnehagen er på sitt beste utelukkende et gode. Det er utelukkende positivt at barnehageperso- nalet ser barnet ditt og følger opp der man får øye på noe som oppleves som annerledes som på sikt kan bli vanskelig for barnet. Her er det viktig å få foreldrene tidlig på banen slik at det etableres et godt samarbeid med et felles mål for øye; nemlig barnets beste. At barnet ditt blir sett er og blir et gode. Ikke alle samfunns offentlige barneomsorg er av denne kvaliteten, men kan det likevel hende at hjelpen «rammer» skjevt og ulikt? Det finnes både foreldre som opplever, og som ikke opple- ver å få den riktige hjelpen og viktige støtten til å «dytte» barnet sitt i riktig retning. Målet bør være å sette inn støtet der det virkelig er behov, og ikke la eksperter som utvikler ulike kartleggingsverk- tøy få for stor påvirkningskraft i dette viktige og følsomme arbeidet. Hvem eller hva avgjør hva som er riktig retning, og på hvilket tidspunkt? Barn er ulike, de utvikler seg i grove trekk likt når det gjelder alder, men innenfor den ytre rammen

finnes svært mye som er innenfor «normalen». Det er her det gjerne blir snakket om å «dytte» som en form for hjelpende hånd, og det er her det begynner å bli vanskelig å vite hva som er riktig og galt. Hvordan sikrer man så at alle barn i tilstrekke- lig grad blir sett, slik at slike riktige dytt i retning barnets beste blir iverksatt? Og hva er tilstrekke- lig grad? Jeg er stor tilhenger av bruk av skjønn når det trengs. Men å vise til bruk av skjønn er åpenbart problematisk. Dessverre har man ingen garantier for at det beste skjønn blir utvist, og derfor skal man være forsiktig med begrepsbru- ken her. I virkeligheten er det derimot vanske- lig å komme utenom skjønn. Heldigvis. Dyktige fagpersoner er heldigvis ofte utstyrt med både en solid faglig tyngde, erfaring og den uvurderlige egenskapen som skjønn er. Hva skjer dersom fagpersoner pålegges å følge bestemte retningslinjer uten et handlingsrom til å tenke selvstendig? Kan det tenkes at det noen ganger vil gå på bekostning av deres yrkesstolthet, og kan det få uheldige følger? Et annet scenario er at tidsklemmen rammer dem når det gjelder økte dokumentasjonskrav. Et annet, og mer alvorlig er at de opplever at tilliten til dem som fagpersoner er svekket. Omsorgens følsomme vesen Å ha omsorg for barn er en alvorlig og viktig opp- gave. Et spørsmål av det hjertenære typen er hvor- dan man balanserer omsorgen for et barn; på en linje bestående av det som kommer naturlig, og det man opparbeider seg av kunnskap om gjen- nom ulike sosiale og faglige kontekster. Det er viktig ikke å glemme barnets egenverdi. Barnet har sin egen unike personlighet, akkurat som alle de voksne barnet møter i hverdagen. Og dette med personligheter er vesentlig. En voksen må både tørre å være seg selv i samvær med barnet. En altfor stor iver etter å gjøre alt riktig kan i verste fall forstyrre det naturlige og spontane samspil- let med barnet. Dette må likevel ikke innebære å miste fokus for barnets utvikling, ei heller svekke evnen eller viljen til å anerkjenne når noe kan- skje er annerledes og krever spesielle tiltak eller handlingsmønstre.

Lene Ferstad- Løland lærer ved Tranevågen ungdomsskole i Fjell kommune i Hordaland

FOTO PRIVAT

Ordene utvikling og kartlegging gjør meg plutseligmatt. Dette er likevel ikke et angrep, heller en filosofering rundt hvordan vi i dag

forholder oss til små barn, utvikling og normalitet.

Hva betyr det å kartlegge et lite barns utvikling? Og hva skal man, underveis og i ettertid, lese ut av å kartlegge hvor barnet befinner seg? Det som leses ut av kartleggingen, vil påvirkes av både faglig kunnskap, trender i tiden og holdninger. Til sammen skal disse komponentene komme fram til noe som forteller hva som er innenfor eller utenfor normalen. Tanken bak dette innspillet er å stille spørsmål ved hensikten med en del av kartleggingen i norsk barnehage og skole, uten å angripe noen konkrete kartleggingsverktøy eller pedagogiske retninger. Det handler om å løfte blikket, ta et dypt ånde- drag og tørre å si noe om at barn har ulik utvikling og at man kanskje bør vegre seg for å lete etter problemer. I bunn og grunn er dette mer et filo- sofisk hjertesukk enn det ikke å skulle hjelpe et barn som trenger noe ekstra. Vi er heldige som har mange dyktige fagpersoner rundt barna våre, mange av dem besitter en kompetanse som kan være avgjørende for at et barn utvikler seg på en positiv måte. Å se barnet; på kartet og i terrenget Hvor hensiktsmessig er det egentlig å plukke fra hverandre et barns adferdsmønster, på jakt etter potensielle avvik? Det finnes et hav av gode argu- menter som bunner i et sterkt ønske om å hjelpe barnet i riktig retning. Det er ofte snakk om å se barnet, for så å kunne gå inn i en aktiv prosess for å «dytte» barnet i en retning som vil komme barnet til gode. Det er vanskelig å hevde at det er noe feil med dette. Som sagt; intensjonene er nok overord-

Innspillet er noe forkortet. Red.

«Er vi blitt så redde for avvik at vi leter etter problemer?»

41 | UTDANNING nr. 10/23.mai 2014