Utdanning nr 02-2014

Den farlige taushetsplikten

taushetsplikt og opplysningsplikt er profesjons- bestemte. Det vil si at de er en del av det lovverket som regulerer de forskjellige profesjonenes yrkes- utøvelse. Dermed er ikke bare lovtekstene ulike, men også ulikt vektet. Dette ble påpekt i NOU 2009: 22: «Reglene om taushetsplikt om opplys- ninger tjenesteyter får kunnskap om i forbindelse med arbeid med barn og unge, er spredt rundt i de ulike tjenestelovene. Reglene er dels ulikt utfor- met fordi lovgiver har lagt til grunn at det gjør seg noe ulike personvernhensyn gjeldende innen de ulike tjenestefeltene.» Dette gjelder også tilsva- rende lovbestemmelser som omfatter voksne. I helsevesenet er for eksempel taushetsplikten hovedbestemmelsen, mens opplysningsplikten er en unntaksbestemmelse under denne. I skole og barnehage er begge sidestilt med to selvstendige lovtekster, men de har tydeligvis forskjellig viktig- het. Et par nyutdannete barnevernspedagoger for- talte meg nylig at ved studiet i Trondheim hadde de brukt en uke på å undervise i taushetspliktens bestemmelser, og bare tre timer i opplysningsplik- ten. Ved Høgskolen i Oslo var tiden henholdsvis tre dager og en knapp time. Det største problemet med en profesjonsbe- stemt lovkonstruksjon er at den hindrer sam- handling mellom de offentlige instansene som skal bistå utsatte og utstabile personer. Under foredrag og seminarer for leger, helsesøs- tre, rektorer, lærere, SFO-ledere, barnehagestyrere og andre ansatte har jeg stadig hørt at de sender anonymiserte bekymringsmeldinger direkte til barnevernet, i stedet for å sette seg ned sammen og forsøke å tegne et felles bilde av om et barn kan være i faresonen eller ikke. Med kun fragmenter av en mulig kritisk situ- asjon, får selvfølgelig barnevernet et umulig utgangspunkt for å følge opp saken. Likevel får ofte barnevernet skylda for ikke å ha grepet inn når det går galt. Uten et felles bilde av barnets situasjon får en heller ikke avkreftet ommistanken er uberet- tiget. Og kanskje enda verre: den enkelte ansatte blir sittende med hele ansvaret alene, enten hen- vendelsen var berettiget eller uberettiget. Jeg har møtt ansatte i både skoler og barnehager som har fulgt sin opplysningsplikt og etterpå har sagt: Aldri mer! Enten hørte de ikke noe fra Bar- nevernet, og går fremdeles rundt med en uggen følelse av usikkerhet, eller de fulgte tjenestevei i stedet for sin lovbestemte selvstendige plikt som er å varsle barnevernet direkte dersom tjenestevei ikke fører fram. Det skjedde blant annet med den unge skoleassistenten til Christoffer, et av lysene i

Christoffers korte og sørgelige liv. Hun varslet både kontaktlærer og rektor om at gutten sannsynligvis ble mishandlet. I tilsynsrapporten fra fylkesman- nen i Vestfold fikk hun den samme kritikken som kontaktlæreren og rektor, fordi hun ikke hadde forsikret seg om hennes overordnete på to nivåer gikk videre med saken. Denne situasjonen illustrerer en annen uba- lanse mellom taushetsplikten og opplysningsplik- ten: Å bryte taushetsplikten er en aktiv handling som er relativt lett å bevise og straffeforfølge. Å unnlate å følge opplysningsplikten, er en pas- siv handling som sjelden blir oppdaget. Først når noen varsler, og ikke følger opp sine overordnete, blir en altså straffet for å ha omgjort passivitet til aktivitet. Siden vi mennesker fremdeles er ganske pavlovske av natur, søker vi gjerne situasjoner som kan gi belønning, og unngår helst situasjoner som gir utsikt til straff. Derfor vinner som oftest taus- hetsplikten over opplysningsplikten, slik dagens lovverk er utformet. Vi skal selvsagt være glade for at det er strenge restriksjoner mot å utlevere personopplysninger. Flere kommuner og etater har likevel erkjent det uholdbare i dagens rigide og misforståtte lovverk. Derfor har de flyttet praktiseringen av taushets- plikten fra den instinktive til den fornuftige delen av hjernen. Det har de blant annet gjort ved å opp- rette tverrfaglige fora der de åpent kan diskutere enkeltsaker og mulige risikoutsatte personer og miljøer for å få et helhetlig bilde, for eksempel av om et barn og/eller dets foreldre er i faresonen. I enkeltsaker inkluderes også de som ofte er tettest på de antatt utsatte barna, og som har den beste magefølelsen: assistentene. Grensen for taushetsplikten blir da trukket rundt , og ikke mellom , de forskjellige instansene. Går en inn i forarbeidene til alle de forskjellige taushets- pliktbestemmelsene, vil en se at det er hjemmel for det fordi hensikten med taushetsplikten er den samme for alle: Den skal ikke beskytte profesjo- nenes utøvere, men dem barnehager og skoler er til for: Barna. Da er det tillatt å dele nødvendig informasjon. Denne arbeidsmåten er lovfestet i flere europeiske land, og i Canada, som er et fore- gangsland på området. I Norge blir dette neppe et trygt og barnevenn- lig juridisk terreng før våre lovgivere tar en grun- dig opprydning i hele lovverket. Det burde være mulig å innføre bestemmelser om taushets- og opplysningsplikt som er kompatible, som lovfes- ter samhandling og som dermed kan få alminnelig gyldighet, uansett profesjon.

Jon Gangdal forfatter, foredragsholder og rådgiver

ARKIVFOTO JØRGENJELSTAD

«Å prøve å endre bestemmelsene om taushetsplikt er somå endre tyngdekraften», sa en fremtre- dende etatsleder da jeg for en tid siden stilte spørsmål omhvorfor det ikke finnes et felles lovverk for taushetsplikt for alle somhar med barn og andre sårbaremennesker å gjøre. Da hadde jeg gjennom arbeid med bøker, semina- rer og foredrag om blant annet Christoffer-saken, Øygard-saken, 22. juli-saken og flere alvorlige kri- minal- og sosialsaker opplevd en rekke groteske eksempler på misforstått bruk av taushetsplikt. Misforståelsene skyldes både at bestemmelsene ikke er tilpasset dagens virkelighet, at de varierer fra etat til etat, og ikke minst: manglende kunn- skap og forståelse av at det også er noe som heter opplysningsplikt og varslingsplikt. Særlig innen helsevesenet og barnevernet synes taushetsplikten å sitte så dypt at den tilhører det reptile reaksjonsapparatet. Der kommer fornuften som kjent til kort. Det skaper farlige situasjoner for våre aller svakeste, fordi det gir et tilsvarende handlingsrom for potensielle gjerningspersoner. Da er det heller ikke mulig å iverksette tilstrek- kelige forebyggende tiltak. I tillegg kan de samme personene i etterkant bli fritatt for straffeansvar, uten at det har vært mulig å stille en fullstendig diagnose. Årsak: vedkommende ville ikke frita tidligere behandlere for taushetsplikt. Dessverre greier heller ikke mange ledere og medarbeidere i skoler og barnehager å balansere hensynet mellom nødvendig taushet og åpenhet. Til tross for diverse tiltak kommer bare fire prosent av bekymringsmeldingene til barnevernet fra bar- nehager, og elleve prosent fra skolene. Den største ulykken er at bestemmelsene om

43 | UTDANNING nr. 2/14. januar 2014