Utdanning nr 02-2014

Rett på sak

Arbeidstidsavtalen

Viktigast for lærarane

Roboter for fremtiden

Ein sentral arbeidstidsavtale er avgjerande viktig for lærarprofesjonen. Lærarane treng skjerma tid til å førebu dagleg undervisning. 5. desember var PISA-resultata tema i Debat- ten på NRK-TV. I panelet var dagens kunnskaps- minister og tre tidlegare, på første rad blant publikum sat leiar Ragnhild Lied, forskarar, lokale skulefolk, lærarar, foreldre og andre. Debattleiar Wold prøvde gjennom heile debatten å krisemak- simere, men det var påfallande stor einigheit og sakleg ro blant debattantane. Nedgangen på PISA- rangeringa var registrert, men dei var urolege for realfaga i skulen på eit breiare grunnlag: for mange som underviser utan lærarkompetanse og for få lærarar god realfagskompetanse. Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen viste til regjeringa si satsing på matematikk i den sen- trale vidareutdanningsstrategien. Dette fekk brei støtte også blant dei på første rad. Ragnhild Lied framheva også at arbeidsvilkåra er viktige for lærarane og kunnskapsutviklinga. Matematikklærar Simen Spurkland hevda at KS ikkje kjenner kvardagen i skulen, eller kva som betyr mest om lærarane skal gjere ein god jobb. Kunnskapsministeren «toa sine hender» straks, slik ministrar har gjort før han, og viste til at arbeidstid og tariff var tema for partane i arbeids- livet. Kommentaren hans var velkjent, og formelt sett har han rett. Staten gav som kjent frå seg for- handlingsansvaret for skuleverket i 2003. Eg vil likevel hevde at om ikkje folkevalde sentrale poli- tikarar vil meine meir om lærarane si arbeidstid og arbeidsvilkår, kjem vi ingen veg i forhandlingar med KS, utover ny nemnd og omkampar. Politikarane må tore å lytte til lærarane. Prøve å forstå kva som er viktigast for lærarane i skulen: ein sentral arbeidstidsavtale med trygge ramme- vilkår for lærararbeidet og kunnskapsutviklinga.

Liv Andrea Holm Heide leder i Elevorganisasjonen

FOTO ELEVORGANISASJONEN

Vi kan være ved et veiskille. Kampenmellomdet noen kaller koseskolen og kunn- skapsskolen. Skolefrukt mot kalkulator. Sløyd og forming mot matematikk og kjemi. Likevel er det én ting vi alle er enige om – norsk skole skal opp og fram. Norske elever skal bli bedre i lesing, skriving og regning. Vi skal revansjere nok en runde med ned- slående PISA-resultater og vise verden at verdens dyreste skole kan produsere ver- dens beste elever. Er det på tide at vi stop- per opp og tenker gjennom motivene våre? Skal legen, politimannen eller bussjåføren din være et PISA-menneske eller et helt menneske? For en elev kan ikke, og burde ikke, for- mes til bare å være en robot som går rett ut i arbeid. Fremtidens kompetanse skal innehas av kunnskapsrike og reflekterte borgere som ønsker å delta. Vi trenger flere som står på barrikadene og som er vakthunder for det som skjer rundt oss. Ved stortingsvalget i ƒor gikk 77,7 prosent av Norges befolkning til urnene. Valgdeltakelsen blant unge før- stegangsvelgere var høyere enn den har vært tidligere. Dette er en utvikling vi bør frydes over, og som bør vektes minst like tungt som ungdommens PISA-resultater. De er tross alt begge et produkt av skolen vi går på og ver- diene vi blir formet av. Likevel er ikke dette noen sovepute for verken elevene og lærerne i skolen, eller for politikerne som forvalter den. Både norske

klasserom og læreplanene våre har få vin- duer ut i verden. Som elev ser man sjelden sammenhengen mellom teori og praksis. Da kunnskapsministeren talte på NHOs årskonferanse, snakket han om å gjøre matematikknerdene til realfagshelter. Røe Isaksen vil legge strategier som ikke støver bort og heve statusen for de tradisjonelt tunge fagene. Da må det skapes større rom for å se sammenhengen mellom bok og ver- den. Det høres kanskje banalt ut, men det er likevel en sannhet. Kan vi lykkes i å gjøre elevene nysgjerrige og genuint interesserte i matematikk- og naturfagspørsmål, er vi kommet et langt stykke. Men da må de vite hvor de kan møte den nye kunnskapen i senere arbeidsliv eller i senere studier. Og det må skje tidlig, på videregående er det for sent, og elever velger vekk realfag fordi de tror det er for vanskelig og utfordrende. I noen tilfeller blir elevene anbefalt ikke å velge realfag, fordi karakteren deres ikke var i toppsjiktet. Elever som kanskje trenger litt tid, ekstra motivasjon og forståelse, mis- ter muligheten til å bli realfagshelter fordi noen har sagt at de ikke duger til det, før de engang har prøvd. Realfagene må snakkes opp, og settes i sammenheng. Og det må skje tidlig. Skolen er ingen fabrikk som skal produsere fiks ferdige arbeidstakere. Tidlig innsats i basisferdigheter er nødvendig, men reg- ningen blir høy om ensrettingen overkjører elevenes mulighet til utfoldelse. Målet med skolen må være at vi skal være klare til å delta. Både i arbeidslivet og i samfunnslivet, på jobben og i lokalmiljøet. Slik kommer vi ett steg nærmere kunnskapssamfunnet.

Rolv Sæter

Følg oss på Twitter @utdanningsnytt

49 | UTDANNING nr. 2/24. januar 2014