Utdanning nr 02-2014

Fra forbundet

Utdanningsforbundet Terje Skyvulstad | 1. nestleder

FOTO STIGBRUSEGARD

Høyres lakmustest

«KS´ krav oser av mistillit til lærer- profesjonen.»

«Vi må i fremtiden klare å løfte læreryrket så mye at vi rekrut- terer blant de beste elevene fra videregående skole. Jeg formu- lerte i 2011 en visjon om at læreryrket skulle være blant de mest attraktive yrkene for norske 15-åringer innen 2030. Min visjon er å gjøre læreryrket til et drømmeyrke for norsk ungdom.» Ordene tilhører statsminister Erna Solberg. De ble fremført på NHOs årskonferanse 8. januar. Løftene kom ikke overraskende. Snarere er dette en helt naturlig oppfølging av Sundvolden- erklæringen, regjeringens eget politiske program. Det er så en alminnelig lærer kan føle seg omsvermet. Vår jobb skal bli så attraktiv at den blir etterlengtet og et mål for dristige drømmer. Når vi leser utsagn som dette, blir vi glade, men vi rødmer ikke beskjedent. Dette er ikke for mye av det gode. Selv i dag, i en kommunal hverdag som ikke skinner av verdsetting, er vi lærere selv fullstendig klar over hvor stor og betydningsfull vår jobb er. Derfor trenger vi for vår del i og for seg ikke å høre det fremsagt. Snarere er det vel slik at denne type utsagn etter hvert er til å dra kjensel på. Mens realiseringen av de fagre løfter glimrer ved sitt fravær. Norske lærere er tålmodige og langt fra naive. Vi vet at samfun- nets ressurser skal dekke mange og viktige behov. Vi forventer ikke mirakler. Vi kan nøye oss godt med at denne gang må ord fra landets politiske ledelse også følges av handling. På ett område er dette i ferd med å bli helt presserende. Vi lærere skal, gjennom våre personlige møter med elevene, understøtte enkeltindividers læring og utvikling. Det er en oppgave som krever at hver enkelt lærer, gjennom å bruke sitt profesjonelle skjønn, finner fram til de beste strategiene for sin

egen undervisning. Vårt arbeid kan ikke utføres i henhold til noen manual. Derfor trenger vi også arbeidstidsordninger som er fleksible nok til at vi selv får prioritert det som er aller vik- tigst. Dette er faktisk så avgjørende for lærernes jobbutøvelse – og trivsel i yrket – at alt annet kommer i andre rekke. Ethvert forsøk på å gjøre læreryrket mer attraktivt, som ikke tar hensyn til dette, vil med sikkerhet feile. Vi lærere har profesjonskunnskapen som gjør at vi kan utforme den best mulige undervisning for klasser og enkeltelever. Det er oppdraget som er delegert oss i lov og læreplan. Kompleksiteten i vårt arbeid er av en slik karakter at det for oss er åpenbart at vi må bruke vårt profesjonsfellesskap som sentral utviklings- og læringsarena for oss selv. Noe vi også nylig har forpliktet oss til i vår egen profesjonsetiske plattform. Gode skoleledere, som det fins mange av, ser dette og utøver sitt lederskap ved å legge godt til rette for profesjonskollektivet. Dette gjør de gjennom respektfull dialog med den fagkompetansen de leder. Sånn må profesjonelle skjønnsutøvere ledes. Høyre er vårt tyngste regjeringsparti og har hovedæren for regjeringens ambisjoner om å heve læreryrkets status. Partiet, og regjeringen, står i disse dager i akutt fare for å snuble allerede i startblokkene. Det skyldes at KS, mens regjeringen snekrer på sitt prosjekt, på vegne av kommunene nå krever full styringsrett over lærernes tidsbruk. KS argumenterer med skolekvalitet. Det er ikke troverdig. Alle lærerne frykter det å bli fratatt råderett over tiden til sitt for- og etterarbeid mer enn noe annet. Og med god grunn. KS´ krav oser av mistillit til lærerprofesjonen. Om en slik posisjon kan mangt sies, men god Høyrepolitikk har det vel aldri vært å behandle en profesjon på denne måten.

64 | UTDANNING nr.2/24. januar 2014