Utdanning nr 14 - 2014

tig å formidle til politikerne. Utdanningsforbundet har et stort ansvar og en viktig rolle her. Varme, glede og sinne Rundt spisebordet i Trollhula er frokosten over. Ute lokker en uvanlig varm nordlandssommer. Selv om akkurat denne dagen er grå, er det like- vel en av de sjeldne dagene i nord der det bare er å slippe ungene ut, uten å bruke tid på ytterklær og påkledning. Ungene strømmer ut. Irene tar plass ved kanten av sandkassa. Straks er Neo Christensen borte hos henne og viser fram en klase med rød rips. – Vil du smake et bær? spør han, mens Mathias Utsi kryper opp i fanget hennes. – Det er så mye varme i denne jobben, så mye følelser. Både glede og sinne, ungene viser hele spektret, sier Irene. Irene regner kjapt ut at hun må ha hatt ansvar for om lag 1000 unger i løpet av disse årene. Hun håper hun har gitt dem en trygg plattform. – Jeg ønsker å være en voksen og støttende person som er der når de trenger det. Målet er at ungene skal møte verden med god selvtillit, opp- dage at de mestrer, og akseptere at vi mennesker er forskjellige. Vi trenger ikke alle være dyktige til de samme tingene. Men alle skal føle seg aksep- tert, understreker hun, og smaker på det lyserøde ripsbæret. Hun nøler ikke med å anbefale yrket, til tross for at hun etterlyser mer opprør og protest. – Selvsagt har lønn og status mye å si for rekrut- teringen. Vi har ikke vært flinke nok til å fortelle hva jobben går ut på. Vi er ikke barnehagetanter og -onkler, derimot har vi utdannet oss til en kom- petanse for å jobbe med barn, sier hun. Barnebarn og hobbyer Nå venter noen dager med rydding og tømming av huset der Trollhula har holdt til. Deretter skal hun lukke barnehageporten for siste gang. Egent- lig ville hun helst jobbet redusert noen år til, men ordningen med avtalefestet pensjon gir ikke rom for det. – Hva skal du fylle dagene med? – Rydde i huset! Latter. – Det blir mer tid og overskudd til barnebarna, og det ser jeg fram til. Så skal jeg prøve å ta opp noen hobbyer og nyte at jeg har mer frihet og overskudd. Det blir godt å slippe ansvar for alt fra økonomi, vedlikehold, innkjøp og personalansvar, medgir hun. – Men jeg kommer til å savne kontakten med ungene, foreldrene og gode kollegaer.

regjeringer har alle villet sette sine preg på sek- toren, og mye av den politiske debatten handler om omsorgen for de små. Likevel syns ikke Irene det har gitt noen ny giv til barnehagene i form av tryggere økonomiske rammer og styrket pedago- gisk bemanning. – Det har skjedd ei stor utbygging, men politi- kerne har ikke vært like opptatt av å følge opp med økonomiske og pedagogiske ressurser. Det er blitt mer krevende å drive barnehage. – Vi må dokumentere mer. Det går på bekost- ning av samvær og oppfølging av barna. Vi er ikke flere ansatte enn før. Økonomien er utfordrende, og tilskuddsordningene har vært svingende og lite forutsigbare, sier hun.

Irene Krutnes mener ansatte i barnehagene burde protestere mer. – Vi som jobber i denne sektoren, er lojale mot mandatet vi har. Det klages og protesteres lite, for eksempel når vi ikke har økonomi til vikarer ved korttidsfravær. Det skulle vært gjort mer opprør, men vi er for snille. Kanskje er det fordi vi er i et typisk kvinneyrke? Hun mener også Utdanningsforbundet må ta sin del av ansvaret. – Utdanningsforbundet har ikke hatt nok slag- kraft, de har nok vært mer opptatt av lærerne enn førskolelærerne. Førskolealderen er kanskje den mest intense læringsperioden i livet, men hvordan førskolebarn tilegner seg sine ferdigheter, er vik-

33 | Utdanning nr. 14/5. september 2014