Utdanning nr 14 - 2014

Innspill

dørstokken heme og det mangfoldige samfu

vara så stor forskjell på kosten, men litt var det, så en skulle væta å en hørde heme hen.

Dom komæille i hop, hoppe over vasskulper og myr- høl og gikk i mot sangen og våren, og på skigarden flakse de tre kråkonga. Dom ville vara med dom og. Da Alf Prøysen begynte på skolen, møtte han enda en ny og fremmed kultur – den borgerlige og akademiske. Og selv om Alf allerede kunne lese og var en gløgg gutt, så fikk han fort merke kulturforskjellene. Det var nesten ittno på skulen som passe inn i hårdagen i Prøysenstugun. Je kjæm hau en gong lærinna dreiv og tala på at det var gæli å ta det støsste rommet tel finrom som æiller vart brukt, det støsste rommet skulle vara soveværelse det, vi skulle ligge for åpent glas om natta, så kunne vi ha et lite rom tel finrom sa a, og trudde a reformerte. I Prøysen var det bære ei stor stugu der, og et kjøkken med bakeromn i pipen og en gammal komfyr der vi værmte vatten to gonger om dagen så kua skulle få lonkent drekke med litt mjøl på. Og så hadde vi rom- met som vi kæilte petiko, der var det itte omn i det hele tatt, så der kunne vi slett itte vara om vinter’n. Og glasa var itte å få opp. Dom hadde trøtne att for mange år sea. Alf var glad i å tegne. Første gang de fikk stilopp- gave om hva de ville bli når de ble store, var ikke valget vanskelig. Je skreiv kunstmaler, og lærerinna les opp stilen som sikkert var nokså høytravende og sjølgod. Og da hu les var det itte som det var såmmå stilen, det var som det itte var je som hadde skrivi’n i det hele tatt. Og onga flire. Sjøl satt je med illraue ører og låvå meg sjøl at no så domt skulle je æiller skrive mer. Det var med stilen min sommed så mye lærinna tala på, det passe itte inn i hårdagslivet i Prøysen allikevæl. En mer levende og presis beskrivelse av det fler- kulturelle Ringsaker er det vel vanskelig å tenke seg. Alf Prøysens menneskesyn Kjernen i Alf Prøysens diktning er at alle mennes- ker er like mye verdt, uansett alder, kjønn, klasse, kultur, legning eller funksjonsevne. Mer enn noen annen norsk dikter har han bidratt til å løfte opp, inkludere og gi verdighet til de svake og utstøtte. Her kunne vi begynne med hva Prøysen har betydd for barna. Det er det imidlertid så mange

Inge Eidsvåg forfatter og lektor ved Nansenskolen på Lillehammer FOtO LENAOPSETH

Men det var også forskjeller tjenerne imellom.

Agronomen åt i hop med sjølvesfolket, hæin var nå litt ta langrompslaget sjøl hæin, og jevnsies med hæinnom sto selskapsdama. Selskapsdama var dot- ter ifrå et godt hem som skulle lære å laga mat og «gå husmoren til hånde». Etter dom kom stæillkar’n og kokka, dom hadde omtrent såmmå trinnet på rangstægan, så kom stugujinta og sveiser’n omtrent likt. Sveiser’n måtte som regel vara ute i meddas- økten om sammar’n, når krøttera gikk på beite, og det måtte stugujinta og. Tel sist kom fjøsgutten og under hæinnom sto bære griskokken, men da var det jamt slutt. Lenger ned gikk det itte an å kåmmå. I tillegg kom det langs Præstvegen kremmere, tatere og vekkelsespredikanter, alle med sin spe- sielle kultur. Som barn gjorde Alf en gang seg bemerket ved å by opp taterjenta Josefina til dans. Det falt ikke i god smak hos de andre. Alf Prøy- sens far hadde forresten en merkelig filosofi når det gjaldt hvem som kunne få nattlosji. – Loffer og slask har vi itte lov tel å nekte, sa’n far. – For det kæin vi bli før vi får snudd øss, men tater kæin vi nekte, for det kæin vi itte bli. Men kjerringa i nabostugun var itte enig der. – Vi æ folk æille, sa aÆinnbjørg, – og når fattigmæinns- stjerna ha kømmi på kveldshimmel’n ha vi itte lov å nekte noen et stelle å såvå, sa a. Vekkelsespredikantene fra Brumunddal kom om våren. Det kæin itte beskrives åssen det var å kåmmå på fysste vekkelsesmøte om våren. Vi møtte opp, rubb og raka, de fysste som kom var dom som bodde lengst inni skauen, der dom hadde ta fattigkassen og var fire vaksne, sju barn – og tre tamme kråkonger! «Både måltrosten, pinn- svinet, haren og musa ville ha vært litt mer fremmede for oss hvis vi ikke hadde hatt Prøysen.»

Jeg har ofte tenkt at hvis Alf Prøysen ikke hadde levd, ville de færreste av oss ha forbundet noe spesielt med «Blåklokkevikua». Jula ville ha vært litt gråere uten stjerna over taket «der a Jordmor-Matja bor», og vi ville kanskje ha glemt hvordan det var å være «fire år i romjul’n og kjint ei jinte somvar nesten fem». «Steinrøysa neri bakken» kunne ha vært en hvilken som helst steinhaug, og hvem ville ha trodd at det eksisterte ei kjerring som noen gan- ger ble så lita som ei teskje? Både måltrosten, pinnsvinet, haren og musa ville ha vært litt mer fremmede for oss hvis vi ikke hadde hatt Prøysen. Det flerkulturelle Ringsaker Hvis kultur er «ideer, verdier og normer som en gruppe mennesker mener å ha og som de ønsker å føre videre - oftest noe forandret - til neste gene- rasjon», da kan vi slå fast at Alf Olafsen vokste opp i et flerkulturelt samfunn, der kulturforskjellene i stor grad fulgte klassegrensene. I barndomserind- ringene «Det var da det og itte nå» (1971) skildrer Prøysen dette slik: Det er forskjell på folk. Og ingen stann var for- skjellen så stor som over Hedemarken, «det røde fylke» som dom kæilte det. (…) Vi kæin sea det bynte med doen. Sjølvesfolket hadde egen do, den var låst men dom som hadde fått foretrede der kunne fortælja at der hang det bjønnskinnsfeller og tulluper så det itte skulle kåmmå møll i dom. Inne i bygningen var det ofte tre slags mat, i æillefæill på somme garder. Da var det sjølvesfolka som åt inni kammerset, hæindtverkera på kjøkkenet og tenera i folkestugun. Og maten varierte. Det behøvde itte

42 | Utdanning nr. 14/5. september 2014