Utdanning nr 14 - 2014

n

«Alf Prøysen skildrer den menneskelige variasjon som en rikdom. Han vet at en eng med bare en type blomster er sårbar.»

som har belyst, at det skal få ligge her. Jeg vil gripe en annen ende. Da forfatteren Håvard Rem for ca. ti år siden arbeidet med antologien «100 dikt om krig», undret han seg over at norske lyrikere ikke skrev om jødeforfølgelsene, verken før eller under 2. verdenskrig. De eneste unntakene Rem fant var Gunvor Hofmo, Nordahl Grieg – og Alf Prøysen. Hun skrev et ungdomsdikt om Krystallnatten, men det ble ikke trykt før etter krigen. Nordahl Grieg nevnte så vidt jødenes skjebne i diktet «Sprinterne» (1936) - om «niggeren Owens», som vant fire gull under OL i Berlin. I Arbeidermagasinets julenummer (1938) sto Prøysens dikt «Jødene» på trykk. (I formen lig- ner det mer på Nordahl Grieg enn på Alf Prøysen.) Det blusser en flamme som luende slår og brenner med uklar ild. Den spør deg i dag som den gjorde i går: «Har vi rett til å refse i tusen år og hevne i tusen til?» Skal den aldri bli sonet og helt slettet ut denne urett som en gang er skjedd? Er det løgn dette gamle ærverdige bud at herren din gud er en nidkjær gud som hevner i fire ledd? Det er flere enn dem som har naglet og kvalt en tanke om likhetens rett! Det er flere enn ham som har sagt når det gjaldt sin mening og siden med tanken betalt med sitt hode på bøddelens brett! Diktet er velformet og med et krevende rim- mønster. Prøysen viser at han kjenner påstanden om at det var jødene som drepte Jesus, og han har tydeligvis lest bibelordet om den nidkjære Gud, «som hjemsøker fedres misgjerninger på barn inntil tredje og fjerde ledd, på dem som hater meg». I diktets siste vers relativiserer han Jesu lidelser på en måte sommå ha vært anstøtelig for noen i 1938. («Det er flere enn ham …») Det er tankevekkende at den 24 år gamle Alf Prøysen så å si var den eneste norske lyriker som ved inngangen til 2. verdenskrig tok opp jødenes situasjon. «Eplekartens sang» Alf Prøysens dikterblikk er alltid vendt mot den svake og utsatte, alltid solidarisk med den hjelpe-

løse – om det så bare er en liten eplekart. På en lakkplate fra 1946 finner vi «Eplekartens sang», skrevet og sunget på sobert riksmål. Den handler om den lille eplekarten som henger igjen i treet etter at alle eplene er høstet inn. Den er grønn og gusten og blir ikke enset av noen. Men etter at gutten har lagt seg om kvelden (jeg tror det må være en liten gutt), hører han gjennom ruta eple- kartens bønn:

I 1965 skrev han lørdagsstubben «Om katter» i Arbeiderbladet. Den handler om gutten i andre klasse som har skrevet stil om katta: «Katta våres er glad i fiskeboller og søt mjølk og ligg i sengen med meg om natta.» Lærerinna stusser når hun leser dette: – Nei, men kæin det vara riktig detti da, Jon? sa hu blidt. – Katta ska vara ute om natta, den, da ska katta gå på jakt, den, hvis du vil ska du få låne ei bok med mange kattebilder, og der ser du åssen katta ska vara. – Katta våres kæin itte læsa, hu, sa gutten, og så måtte’n sitta att for hæin hadde vari opster- nasig. Men hæin hadde forsvart et lite liv som itte oppførte seg etter videnskapens iakttagelser. Gjennom hele sitt forfatterskap forsvarte Alf Prøysen «liv som itte oppførte seg etter viden- skapens iakttagelser». Den aller siste sangen Alf Prøysen skrev, «Visa om a Fjøs-Lisa og prinsen av Siam», handler også om det flerkulturelle samfunn. Den navnløse svei- seren og fjøskatten Lisa møter fru Nobel og hennes siamesiske prins. Etter mange viderverdigheter havner eierne i krangel. Da benytter de to kattene anledningen til å stikke av. Siste verset er imidler- tid preget av forsoning. Og her er resultatet slik som resultatet blir når ingen kjenner rasehat og borgerlig papir. Og sveiseren og fru Nobel drikker kaffe og er gla, og bedre slutt kan ingen kjærlighetsvise ha! Alf Prøysen skildrer den menneskelige variasjon som en rikdom. Han vet at en eng med bare én type blomster er sårbar. Mangfold er økologiens alfa og omega. Det er også et kjennetegnet på det gode samfunn. Men det forutsetter at det finnes møteplasser, at vi ser hverandre og behandler hverandre med respekt. Respekt kommer av det latinske respicere, som betyr å se på nytt igjen. Alf Prøysen så oss på nytt igjen. Med vår for- skjellighet, narraktighet, løgnaktighet – og storhet.

Plukk meg, kjære, plukk meg, jeg fryser og spør: Si, du kan da ikke mene jeg skal henge her alene, når du tenker på hvor kaldt og trist jeg får det når det snør?

Eplekarten sier at den også hadde tryglet om å bli plukket, men gutten hadde bare tatt de røde og modne eplene. Nå ligger de i kjelleren og har det lunt og trygt, mens eplekarten henger ute alene i «den sure, kalde nattevind». Gutten åpner vinduet og spør om ikke eplekarten kan henge der bare i natt, så lover han å plukke den i morgen. Og eple- karten hvisker «ja». Og neste dag så kløv jeg opp og plukket karten ned og la den blant de andre, så nå har den ro og fred. Her er budskapet ikke vanskelig å få øye på: Også det lille og umodne må inkluderes i felles- skapet. Mer enn noen annen norsk dikter har Alf Prøysen gitt den svake og utstøtte verdighet og oppreisning. Enten det er eplekarten, havregrøten, den lille måltrosten, Lillebror eller teskjekjerringa. Prøysen viser en rørende omsorg for alle som er annerledes. Han hadde selv erfart hva det ville si. Som sosialt bevisst kunstner i et sterkt klasse- delt bygdesamfunn kjente han seg annerledes, var annerledes, ble oppfattet som annerledes. Antake- lig hadde Prøysen også en seksuell legning som gjorde ham forskjellig fra de andre.

43 | Utdanning nr. 14/5. september 2014