ChristianWinther_III

— 13 — Jeg ængstes for det Rene; thi jeg er ikke ren; jeg gyser, er jeg ene — jeg gyser — kun for Een.

Saa indtræder det Tidspunkt, da han bliver ansat som Lærer for Prinsesse Mariane. Da han opholder sig i Neu Strelitz, gaaer han „i smertelig Længsel“, fordi Carl Petersen, der kommer i Werliins Hus, ikke har skrevet ham til; han udbryder: „Hvis Carl vidste, hvor ondt det gjør saaledes at længes, saa vilde han vist ikke lade eller have ladet mig vente saa længe og forgjæves. . . . . Gud give, Carl vilde skrive mig til!u Han kla­ ger ogsaa over, at „en ubenævnt Dame“, der selv havde tilbudt at lyksaliggjøre ham med Brev, og til hvem han havde skrevet først, ikke har svaret ham; og det er vel ikke vanskeligt at gætte, hvem hun er. Fra Neu Stre­ litz skriver han d. 19de Maj 1841 til Ludvig Bødtcher, som i et Brev har fortalt ham om sin Gjenboerske: „„Blegrosenfarvet!“ — det er det rette Ord! Maa jeg eje det? Jeg vil skrive Vers til „den Blegrosenfarvede“, og hun skal nok forstaa, at jeg mener hende1). Jeg kan ikke med Ord udtrykke, hvor jeg med min hele Sjæl elsker Hende, og hvor jeg forbander min Skæbne og — mig. Er det dog ikke til at græde Blod over, at en saadan Skabning skal være lænket til et saadant Monstrum fa tu ita tis ?2) Gud give, det var min Kone!3) *) Han brugte jo forresten paa samme Tid dette Udtryk om Prinsesse Mariane. (Se II, S. 416). — Bødtcher skildrer i sit Digt „Fuglen“ Marie som en „blegrosenfarvet Lilie“ . (Se B.s „Digte“ 1870, S. 40). 2) Et Uhyre af en Nar. 3) Jeg afskriver her efter Original-Brevet paa Det kgl. Bibliotek, ikke efter „Breve fra og til Chr. W .“, hvor de sidste Udtalelser ere udeladte.

Made with