ChristianWinther_III

- 18 — om Stammen, hvor jeg gynged, tæt Vedbenden krøb, ved Roden med Rislen klart Møllebækken løb. Da vandred ind i Lunden med langsomt Fjed en Mand; han standsed just og satte sig véd Bækkens grønne Rand. Jeg saae det nu saa tydeligt: han havde det ej godt; hans Kinder vare blege, hans Øje, det var vaadt. Og frem han drog af Barmen saa fint et lille Blad; det læste han andægtig, ret som en Bøn han bad; han trykkede det heftigt til sin brændende Mund og kasted sig i Græsset og græd af Hjærtensgrund. Jeg vidste Hvad ham smerted, jeg kjendte grandt dets Navn; saaledes kan kun grædes ved den Elskedes Savn. Saa nærmed jeg mig sagte fra Kvist og til Kvist og sang, saa trøst jeg kunde, med Lempe og med List: „O, græd Du kun Din Taare, „mens den lindrer Dit Bryst, „o, send kun Dine Sukke „til den fjærne, fjærne Kyst! „Men lyt dog til mit Varsel, „og tro dog paa min Trøst: „Din Smerte skal sig vende „til den saligste Lyst. „Hvad aldrig Du ret værdigt „kan lovprise ved Din Sang,

N

Made with