Utdanning nr. 16 - 2015

Intervju

– En som har det bra med seg selv, mobber ikke

Det er to tidligeremobbere enige om. I dag synes de det er vondt å tenke på demdemobbet.

TEKST OG FOTO KariOlivVedvik |kov@utdanningsnytt.no

– Foreldre stenger barn ute Begge guttene mener at mye av årsaken til at de tidlig ble låst i en rolle, lå hos foreldrene til andre barn i klassen. – Allerede fra 10-årsalderen ble jeg utestengt av enkelte av foreldrene til klassekameratene mine. Jeg anslår at jeg ble bedt i tre av ti bursdagsselskap. Og i de få jeg gikk i, følte jeg at jeg ble uglesett, sier Simon. Det å få en rolle oppfatter de begge som negativt for alle parter. – Jeg følte også at foreldrene mobbet meg og at jeg var en det ikke var verdt å være grei mot. Jeg skulle ha ønsket at flere ga meg et godt blikk, et smil, et tegn på at jeg betydde noe positivt jeg også. Det var først når jeg følte meg sett og elsket at jeg klarte å føle at jeg betydde noe, sier Harald. «Det var ingen vits i å sette meg i skammekroken. Da ble jeg bare sintere.»

– Jeg kan bli irritert på alle dem som heiet på meg i det stille, som oppildnet meg til å fortsette i en rolle jeg hadde fått. Ingen sa at de gjorde noe galt, det var jeg som tok støyten, sier Harald (20). Kompisen Simon (18) har også vært en mobber. De er begge fra Vestlandet, men bor i dag i Oslo. De visste om hverandre, men ble først venner etter at de flyttet til hovedstaden. Skammer seg Simon og Harald har gått på forskjellige skoler, men historiene deres minner om hverandre. – Det var ingen vits i å sette meg i skammekro- ken. Da ble jeg bare sintere. Har barn ugrei opp- førsel, må lærere og andre ta seg tid til å trenge ned i følelsene. Jeg ble aldri godtatt, alt ble møtt med avsky og straff. Jeg var populær, men ensom, forteller Harald. Han vet i dag at det var mennesker som brydde seg og var glad i ham, men han oppfattet det ikke. Oppfølgingen av ham var der, men den var helt feilslått i forhold til de behov han hadde. Det skulle ta noen år før han selv klarte å bryte ut av rollen.

Også Simon hadde sin rolle. – Jeg var den som førte an. Den rollen hadde jeg tidlig. Det var en som ble så sint, og ham terget jeg hver dag til han eksploderte. Da sloss vi. Hver dag. Jeg var mye større og sterkere. I dag tenker jeg på ham ofte, hvordan han har det og hva jeg gjorde mot ham. Jeg skammer meg, men den gangen skjønte jeg ikke hvor grusom jeg var. Jenta som sa ifra Den eneste gangen Simon kommer på at han skammet seg over det han holdt på med, var da ei jente tok mobbeofferets parti og spurte hva han holdt på med. – Det gjorde inntrykk på meg. Det var flere møter med skolen og foreldrene. – Da fikk jeg Simon-tid. Jeg ble sett og hørt, men det utgjorde ingen forskjell. Simon ble flyttet ut av normalklassen og plas- sert sammen med elever med spesielle behov. – Jeg ble testet. Jeg hadde langt høyere IQ enn gjennomsnittet. Derfor passet jeg ikke inn der heller.

28 | UTDANNING nr. 16/2. oktober 2015