Utdanning nr 12-2014

Fra forbundet

Utdanningsforbundet Steffen Handal | 2 . nestleder

FOTO MARIANNERUUD

Tid for bygging av tillit

«Det er et kommunalt lederansvar å bygge ned frustrasjonen.»

Når dette skrives, er medlemmene gjennom uravstemningen i ferd med å si ja eller nei til det anbefalte tilbudet i hovedtariff- oppgjøret, men resultatet er ikke kjent når dette leses. Uansett hva som er resultatet, vil det ha konsekvenser både for utdan- ningssystemet og for medlemmene. Vi har vært vitne til stor uenighet blant medlemmer om hva som er mulig å oppnå i forhandlinger hvor to parter med ulike interesser møtes, både når det gjelder lønn, og ikke minst når det gjelder arbeidstidsordninger for lærerne i skoleverket. De ulike synspunktene når det gjelder hvordan lærernes tid bør organiseres og styres, bunner trolig både i ulike syn på hvor- dan lærere bør arbeide, men kanskje i enda større grad i ulike arbeidserfaringer. Utdanningsforskere både i Norge og internasjonalt er i stor grad samstemte om at en nødvendig forutsetning for å skape positiv utvikling i skole og barnehage, er at lærerne deltar aktivt i utformingen av tilbudet. Mange av våre medlemmer har opp- levd at dette ikke er tilfelle. I stedet har de opplevd arbeidsgive- styrt faglig, administrativ og økonomisk overkjøring. Summen av dette er at de opplever mistillit både til sin profesjonelle kompetanse og til sin vurdering av hva som trengs av ramme- vilkår for å kunne gjøre en best mulig jobb. Det er kommunesektoren som er gitt ansvar for å drive barne- hage og skole. Denne sektoren har i realiteten liten kontroll over sine egne inntekter. Samtidig preges den av politikere som har et desentralisert oppdrag og dermed kommer i et slags konkur- ranseforhold til nasjonal myndighet og styring fra Stortinget. Det blir i mange tilfeller dessverre definert som god måloppnå- else for disse å få overført flest mulig oppgaver og myndighet

fra Stortinget til seg selv. Kombinasjonen av å ta ansvar for en stadig større del av velferdssamfunnet uten å ha særlig innfly- telse over egne inntekter, er skummel, både for velferden og for demokratiet. Vi trenger å diskutere hva som er en logisk fordeling av oppga- ver og ansvar mellom nasjonalt og kommunalt nivå gitt dagens system for fordeling av inntekter i offentlig sektor. Da blir det et problem når KS og kommunesektoren i stedet virker mer opp- tatt av å redusere innbyggernes rett til likeverdige tjenester og å rasjonalisere virksomhetenes drift. Fordi det er vanskelig å måle kvaliteten på en del offentlige tjenester hvor profesjonelle skal jobbe med tjenestemottakerne ansikt til ansikt, gis det anled- ning til å misbruke begrepet effektivisering og kun knytte det til økonomisk innsparing. Denne kommunale strategien som representerer nedbygging ved ostehøvel, er på sikt en sikker vei mot privatisering av offentlige tjenester. Vi ser alle klare tegn på det presset mot privatisering som er i emning, både i utdan- ningssektoren og i andre deler av kommunalforvaltningen. Det går an å gjøre dette annerledes. Det er også tvingende nødvendig. Den beste oppskrift for å sikre innbyggerne kom- munale tjenester av høy kvalitet, er å ta profesjonsutøvernes kompetanse i bruk også når det handler om å analysere styr- ker og svakheter, valg av utviklingsområder og tiltak. Det er et kommunalt lederansvar å bygge ned frustrasjonen og bygge opp tilliten til lærerne og ta dem og deres vurderinger av hva de trenger for å gjøre en god jobb, på alvor. Og så må nasjonale myndigheter ta ansvaret for de fundamentale rammebetingel- sene som gjør det mulig å tilby likeverdige tjenester i utdan- ningssystemet i alle barnehager og alle skoler.

64 | UTDANNING nr. 12/20. juni 2014