Første Steg nr. 2-2015

at vi gjør alt felles, betoner Klemm, og forteller at alle gruppene er integrative. I tillegg til kommunale investerings- tilskudd har private midler gjennom stiftelsen som driver St. Bonifacius muliggjort det ikke så lille ekstra som gjør stedet til et førstevalg blant foreldre i Sömmerda. Et lite badebasseng, en barnebadstu (!) og det snart fullt funk- sjonsdyktige barnekjøkkenet, forener virkemidler for terapimed «det gode liv» i det små. Barnehagen i kommunesenteret har over 40 års fartstid, selv om eierskapet har vekslet to ganger siden institusjo- nen. Under DDR-tiden tilhørte den en stor industribedrift i Sömmerda. – Jeg er et DDR-barn, sier Klemm. – Jeg har også min pedagogiske utdan- nelse fraDDR, og jegmå nok si at jeg har hatt god nytte av den. Godt strukturerte mønsterplaner og klart adskilte aldersgrupper bestemte den gang en stramt organisert hverdag, minnes Klemm, som er av den oppfat- ning at barn og foreldrene nok har det bedre i dag: –Nå kommer vi den enkeltes behov langt mer i møte. Har jeg en sen- sibel mor foran meg, må jeg ta hensyn til det, og ikke bare lage vei i vellinga, som den gang. RØDTRÅD Men en rød tråd fra da barnehagen ble innviet i 1972 og helt frem til nå, er Fröbel-pedagogikken. St. Bonifacius er ikke en ren Fröbel-barnehage, men læringsteoriene som ble unnfanget her i Thüringen av den «moderne barne- hagens far», Friedrich Fröbel, for 175 år siden, er en viktig del av den pedago- giske platformen også i dag, i tillegg til elementer fra Montessori. Fröbel-pedagogikken har altså vært en konstant størrelse for Brigitte Lenk, sommed et avbrudd har arbeidet i barne- hagen helt siden 1973. Hovedforskjellen mellom nå og den gang er barnas alder, og oppgavene: –Vi fikk vi barnamye tid- ligere, mange var bare seks til åtte uker gamle, sier hun omen tid da så godt som alle barna begynte i barnehagen før fylte ett år og foreldrerollen på mange måter ble tatt over av pedagogene.

Elke Oertwig har vært barnehagelærer i St. Bonifacius barnehage i Sömmerda siden oppstarten i 1972. Den gang tilhørte barnehagen den største industribedriften i småbyen og ble drevet av staten. Etter den tyske gjenforeningen, tok barnehagen navnet til kirken like i nærheten, og kirken eide og drev barnehagen fram til 2008, da en privat stiftelse tok over. «Man kan ikke si at det var bedre eller dårligere den gang», sier Oertwig om DDR-tiden. «Det var annerledes.»

– Vi badet dem, klippet neglene, gjorde det meste i grunnen, minnes den svært så erfarne barnehagelæreren. Tilvenning var et ukjent begrep den gang, men behovet også mindre, synes «Gitte», som barna kaller henne. Ideal- alderen for barnehagestart er under ett år, mener hun. – Jo yngre de er, desto lettere tar de det. Nå synes jeg mange barn har det vanskeligmed tilvenningen, konstaterer Lenk. OMSTILLING Også Elke Oertwig har vært med helt fra begynnelsen: – Mye har endret seg. Av grupper med lik aldersstruktur har det blitt blandede aldersgrupper, fra å være alene med få barn er vi nå to på flere, og i tillegg integrerer vi de funksjonshemmede. Det betyr til en viss grad et merar- beid, men Oertwig vil ikke gå med på en kvalitativ sammenlikning mellom nå og da: – Man kan ikke si at det var bedre eller dårlige den gang, men det var annerledes.

Årene like etter den tyske gjenfore- ningen var derimot vanskelige. – Jeg måtte gjennom en ganske stor omstilling og i begynnelsen var det gan- ske belastende, minnes Oertwig. Hun sier at påvirkningen fra Vest-Tyskland var ganske merkbar. –Man ville gjøre alt annerledes, og alt skulle bli bedre, sier hun om oppmyk- ningen av pedagogikken på 1990-tallet, samtidig som hun trekker litt oppgitt på skuldrene. –Men barn trenger nå engang struk- tur, det går ikke på annen måte, sier Oertwig, sometter 43 år i jobben omikke lenge går avmed pensjon. –Larman det prinsippet falle, ja da er man her bare for å oppbevare noen, og der er da ikke oppgaven vår. Lenk nikker i bakgrunnen, på vei inn til Konstantin og de andre smårollingene for å forberede middagssøvnen.

46 | første steg nr 2 | 2015