Første Steg nr. 1-2014

ESSAY Søte jenter og tøffe gutter Går grensen ved lipgloss for gutter? Diskusjoner omkjønn kan ofte bli opphetede, mener vår essayist, men de bør ikke unngås av den grunn.

verden med, og gjennom kroppen sin. «För att bli igenkännbara och accepte- rade medlemmar av det samhälle somde fötts inn i, måste barn lära sig att tänka och handla i hjälp med det etablerade språket» (Davies, 2003:12, mine uthe- vinger). Vår verden organiseres innenfor noen rammer, eller normer som vi også kan kalle dem. Dette er formålstjenlig på noen områder, og rammer kan føre til trygghet, noe som er en viktig mennes- kelig følelse. Det er når disse rammene blir for smale, og for stramme, proble- mer oppstår. For eksempel når de store fortellingene om kjønn blir for førende for praksis. Det etablerte språket som Davies skriver om kan vi, i forbindelse med kjønn, se i dikotomiene; jente – søt eller gutt – tøff . «SÅFLINKHANER TILÅKLATRE!» Nina Rossholt (2005) skriver også om hvordan kroppen til barn forholder seg til, ogmå forholde seg til, omgivelsene de er en del av. Barn blir født inn i et sam- funn som allerede har mange og sterke formeninger omhva en jente eller en gutt kan eller skal være, og hva de kan eller skal gjøre med kroppene sine. Jeg har ved flere anledninger opplevd hvordan fysisk aktive jenter blir kjønnet som

LINE IRENBYE (linebye@gmail.com) er førskolelærer og daglig leder i en barnehage i Oslo. Hun har også tidligere hatt essays på trykk i Første steg (privat foto).

gutter, fordi det anses sommer «riktig» at det er en gutt som står og roper høyt, helt øverst i klatrestativet. Gjennom å bli definert som gutt eller jente ut fra hva de gjør, og kan gjøre, som historien over forteller om, kjønnes barn gjennom kroppen sin. Jenta i klatrestativet bru- ker kroppen sin på en måte som ikke er «normalt» for jenter, og hun «blir» gutt. Kjønn blir raskt et tema når noe, eller noen, brytermed normen, noen sombry- ter grensene for hva en jente eller gutt kan og skal være. «Det finnes etmangfold av posisjoner og væremåter for både jenter og gutter, men ikke alle posisjoner eller væremåter står til disposisjon for alle jenter og gut- ter» (Rossholt, 2006:8/27). Barnehagen er en institusjon i et mangfoldig sam- funn, hvor det hver dag er mange ulike typermennesker innom. «Tradisjonelle kjønnsrollemønster ser ut til å være godt befestet i kulturen, og det er vanskelig å handle på tvers av disse mønstrene» (Askland & Rossholt, 2009:23). Det er nærmest umulig for en institusjon som barnehagen, som forholder seg til

Trafikkskiltet du ser her, viser tydelig en jente (i kjole), og det blir da, i et dikotomisk samfunn, naturlig å anta at det andre bar- net er en gutt. Jenta

står i ro, hunholder enbamse. Gutten er i bevegelse, han sparker enball. Formeg er dette et bilde på hvordan samfunnet kjøn- ner barn, gjennomhva de kan gjøremed kroppen sin. Som Rossholt (2005:135) skriver, så erfarer og lærer vi «oss til å bruke kroppenpå bestemtemåter somer kulturelt akseptert. Vi gir ofte gutte- og jentekroppen ulik symbolsk verdi (…)». Jente på dette skiltet skrives som stille- stående, og lekende med noe mykt og koselig, bamsen. Gutt derimot er fysisk, i bevegelse. To kjønnsdikotomier dukker da opp; jente – stille og gutt – bevegelse . Dette er envelkjent «fortelling» omgut- ter og jenter, og føyer seg inn i rekken av diskurser somtillater og/eller begrenser barna, og deres kropper. Barn er kropp. De opplever og erfarer

60 | første steg nr 1 | 2014