Utdanning nr. 2 - 2015

Portrettet

– Lærere har en enorm påvirkningskraft, sier Andreas Wahl. Han hjelper dem derfor gjerne med noen triks til undervisningen. Her viser han fram en magnetisk væske.

Veien til TV-stjerne I innboksen lå en e-post om at Forskningsrådet utlyste penger til prosjekter for realfagsrekrut- tering. En ansatt ved NTNU ba om forslag til hva de kunne gjøre. Wahl visste at man i andre land hadde et konsept med Science Shows på skolene. Han foreslo derfor å utvikle et vitenshow til sko- lebruk. Han som hadde sendt e-posten, tok Wahl inn på kontoret og tredoblet alle beløpene i søknaden. Hvis ikke, ville det visst ikke bli tatt seriøst. – Det var en god taktikk, sier Wahl, som fikk støtte. På slutten av studietiden reiste han rundt med Vitenshow på skolene. På det første showet satt tilfeldigvis en fyr fra Dagbladet, og dermed ble Wahl spurt om å lage en serie for nettsidene deres. Snart hadde han innslag i «Schrödingers katt» på NRK og ble med i ekspertpanelet i det populære programmet «Lyngbøs og Hærlands Big Bang». Kjendis for alvor ble han som programleder for «Folkeopplysningen». Show og foredrag som «Se! Oi! Kult! – et inspi- rasjonsforedrag for lærere» og «Vanvittig viten- skap for næringslivet» har også vært en stor del av Wahls profesjonelle liv. – Jeg skjønte under studiene at det var formid- ling av fysikk jeg ville. Men jeg planla ikke den retningen det har gått. – Liker du å være på TV? – Jeg liker å lage TV, men jeg liker ikke å bli gjenkjent-biten. – Akkurat, hvordan går det? – Det funker overraskende greit. Vi nordmenn tør jo ikke å si noe før vi har tatt to øl. Så jeg fore- trekker hjemmefester fremfor å gå ut. Det ideelle ville vært å lage TV som ingen skal se, sier han og ler. – Da kjennes det kanskje ikke like viktig?

ker, det må da være kjedelig». Men Wahl bringer show til fysikken. – Realfagene har hatt et imageproblem. Men nå føler jeg pendelen er i ferd med å snu, sier han. – Bør realfag prioriteres foran andre ting i skolen? – Nei, sier Wahl fort. Det rykker litt i munnvikene. – Eller … jo, kanskje, sier han og ler. Han ønsker i alle fall at elevene lærer mer om vitenskapelig metode. – Det er viktig å forstå at vitenskap er mer enn tro og meninger. Det handler om en metode for å finne ut av ting. Og det er den beste metoden vi har funnet opp hittil. Kunnskap om det er vikti- gere enn at fysikkfaget skal få så mye større plass, sier Wahl. I hans indre brenner vel en fysikkens flamme som har brent helt fra barnsben av hos slik en dedikert realfagsapostel? – Tilfeldig, sier Wahl. – Hva? – Da jeg skulle velge utdanning, tok jeg studie- katalogene fra de største utdanningsinstitusjonene og rev ut alle sidene med det jeg i hvert fall ikke skulle bli. Så startet jeg forfra og rev ut på ny. – Du brukte eliminasjonsmetoden? – Nettopp. Til slutt sto jeg igjen med noen få sider. At det ble fysikk på NTNU på topp, var gan- ske tilfeldig. Han var den eneste eleven på videregående med fagkombinasjonen matematikk, fysikk og drama. – Jeg tror det er lettere å drive med drama som fysiker, enn det er for en dramatiker å drive med fysikk. En dag i studentlivet ved Norges teknisk-natur- vitenskapelige universitet (NTNU) åpnet den da 25 år gamle Wahl en e-post hvor akkurat den tanke- gangen skulle komme godt med.

– Nei, det er noe med det. TV er et mektig medium. Personlig liker jeg imidlertid mye bedre å være «live». I et klasserom. På en scene, sier Wahl. På tide med en liten regresjonsanalyse. Eller hva nå disse fysikerne kaller det. Ned i kjelleren Andreas Wahl vokste opp i Tønsberg med en mor som var lege og en far som var sivilingeniør. Etter hvert fikk han en lillebror og to lillesøs- tre. En trombonespillende Wahl begynte i korps som barn, og det var der han fikk en kompis som kunne trylle. – Selv kunne jeg sjonglere, noe jeg hadde lært etter å ha kjøpt tre sjongleringsballer under en sommerferie i Tyskland. De to fant tonen og begynte å ha små show i kjelleren til kompisen. Søsken, foreldre, tanter og onkler fikk se forestillingene. Tryllekunster og sjonglering, spøkelsesshow og dukketeater. – Plutselig ville noen ha oss til å komme i en barnebursdag, så fikk vi underholde på en jule- trefest, og så vokste det, sier Wahl. På ungdomsskolen startet de et gratis tilbud for yngre elever, hvor de lærte bort triksene. – Noen foreldre lurte på om dette var en form for sekt eller religion eller noe sånt, for de syntes det var rart at det var gratis, sier Wahl. Men de to gjorde det fordi de syntes det var gøy å lære bort. – Pedagogen i meg lå der kanskje allerede da. – Du utmerket deg tidlig som showmann? – Jeg har barnebilder hvor jeg har kledd meg ut og slike ting, men hvem har ikke det. Alle barn har kledd seg ut og latt som dorullen er en mikrofon. Som fanebærer for vitenskapen skal jeg være for- siktig med å si at «det var der det startet!». – Du hadde også skole for søsknene dine? – Ja, det konkrete minnet er at jeg ga lillesøste-

28 | UTDANNING nr. 2/23. januar 2015