Utdanning nr. 2 - 2015

Friminutt

Tilbakeblikk

For 50 år siden Artiumskarakterene og artiumskullene Det har vært vanlig å resonnere som så: Gymnaset er en skole for elever som har interesse og anlegg for boklige sysler, og som har et forholdsvis klart mål for sin skolegang. En masseinvasjon vil senke nivået. Nå er ikke lenger gym- naset en skole for de få. For landet under ett regner man med om lag 20 prosent av årskullet. I Oslo nærmer man seg 40 prosent. Det er dem sommener at dette også vil være prosenten for hele landet i 1980. For 25 år siden Argumentenemot KS Kommunenes Sentral- forbund er ikke egnet som forhandlingsmot- part for lærerne. Det vil ytterligere min- ske Statens muligheter til å føre en helhetlig nasjonal skolepoli- tikk. Det vil svekke enhetsskolen og det grunnleggende likeverd- prinsippet i skoleverket, noe som vil få drama- tiske konsekvenser for distriktene. Dette er noe av det Norsk Lærerlag frykter dersom forhandlingsan- svaret for lærerne føres over til Kommunenes Sentralforbund. Den Høgre Skolen nr. 2/1965

Petit

Knapt nok det!

fast i en gammel stubbe, der vi kan stoppe og be tilfeldig forbipasserende om hjelp. Så kan vi gi dem gode råd på vegen. Konsulenter, kalles vi da. Ellers har vi lest og lest bøker med mikroskrift så øyet blir stort, rødt og nærsynt og må ha briller store som tinntallerkener, og vi kjenner oss igjen både i H.C. Andersen- og Asbjørnsen og Moe- eventyr. Om ikke vi gjør det, så gjør i hvert fall ungene det, og så har de mareritt om oss om natta. «Når vi svimer rundt i klosseskrell og babyhyl opp i mot 110 decibel, da skulle vi hatt AV-knappen.» Trykknappgikt er svært plagsomt, og nå er vi til- bake til de danske «skræmselspædagogerne». Gli- delåsnevrose er også utbredt. Skyllemiddelallergi er innført for 20 år siden, huske-/disseprolaps, nedsunket eventyrfang, eventyrenakke (avhen- gig av hvor intenst du lever deg inn i eventyrene), borrelåstommel, skitnese (du klarer ikke glemme lukta selv om du er hjemme igjen), hysjeleppe, kakaoskade (drikken kan bli svært varm), båle- kinn (om du jobber i friluftsbarnehage og skal gjøre opp ild på gammelmåten), klirreskrekk, snytofobi, bordtørkealbue, legoskjelven (noen får det av nabbi, også) og endelig langt fremskreden barneskyhet. Det er da du får jobb i Redd Barna.

Ole Foss skribent og lærer ARKIVFOTO: PRIVAT

Her renner det inn melding fra våre naboer dan- skene i sør om at pedagogene syns det er for knapt med glidelåser. Og for mange trykknapper. Det er det som er problemet; pedagogene frykter at all kneppinga av trykknapper fører til slitasje- gikt. Klikkdannelser innenfor ulike pedagogiske retninger har det alltid vært, og all denne klik- kingen og knappetrykkingen gjør det bare verre. Vi klikker kan hende til slutt. Det har jeg i hvert fall ment lenge; det er en påkjenning å jobbe med barn. Og når foreldrene i tillegg overøser barnehagepedagogene med trykknappbarn, da skjønner vi at det kan bli knapt med ressurser. Slikt orker vi ikke! For de viktigste knappene er jo ikke montert; AV- og PÅ- knappene. Når vi svimer rundt i klosseskrell og babyhyl opp i mot 110 decibel, da skulle vi hatt AV-knappen. Og når de ikke vil gjøre det vi ber dem om, de søte små: PÅ-knappen. Men slik er det ikke anlagt, selv om vi er anlagt slik at vi ville hatt det slik. Barn er helseskade- lige, det har også vært hevdet lenge. Vi går rundt og vasser blant de små dvergene så vi blir aldeles krokbøyde og ender opp som AFP-ere med nesa

Sitter pent på rad

Klassebilde var en alvorlig sak for 100 år siden. Her blir elever fra Kvaleberg skole i nåværende Stavanger foreviget en gang i løpet av skoleåret 1913-14.

Norsk Skoleblad nr. 2/1990

FOTO STAVANGER SKOLEMUSEUM

36 | UTDANNING nr. 2/23. januar 2015 GLIMT