Utdanning nr. 2 - 2015

Rett på sak

Åpent brev til Utdanningsforbundet

Den paradoksale læreplanen Arbeidsliv

I mai ble Utdanningsforbundet og KS enige, og forslag til avtale ble sendt til uravstemning, hvor nesten tre fjerdedeler av medlemmene stemte nei! Hvordan kunne lederen vår gå med på en slik avtale på våre vegne? Hvordan kunne hun be oss om å stemme ja? Deretter ble det streik, og leder i Utdannings- forbundet gikk fra å være forhandlingsleder, enig med KS, til å bli streikegeneral og uenig med KS. Hva slags forhandlinger ble det? Hvor er troverdigheten? Streiken ble avsluttet, og avisene skrev at lærerne vant. Hva vant vi? Jeg kan ikke se noe. Jo da, vi fikk beholde arbeidstiden vår, og nyutdan- nede lærere får nedslaget som ble tatt fra dem som er over 55 år. Lønnen ble ikke reforhandlet, den ble slik som forslaget var før streiken og sommedlemmene sa nei til. Lønnsjusteringen for oss organiserte ble gjeldende fra 1. september, mens den for de uor- ganiserte ble gjeldende fra 1. mai. Skal vi som er organiserte «betale» for streiken? Det bør være et krav at Utdanningsforbundet etterbetaler til- legget til oss! I løpet av sommeren kommange kommentarer til lærerstreiken. Det er skremmende få som vet hvordan en lærers hverdag er, men mange som tror de vet. Flere lærere gikk ut og forsvarte seg, men slike forsvarstaler burde vært unødvendige. Det er Utdanningsforbundet som skal fronte oss, det er de som skal ut i media og synliggjøre hva vi gjør og hvor mye vi jobber. Etter min mening har Utdanningsforbundet gjort en for dårlig jobb med å få fram hva læreryrket er. Lite er endret, og lærerjobben er som før. Min tid i Utdanningsforbundet er over. Jeg ser ingen fordel med å være medlem. Jeg har mistet troen på at fagforeningen vår kan få gjennom noe som helst. Utmelding er sendt. Refleksjoner etter fjorårets oppgjør

Karl J. Skårbrevik mag. art. FOTO PRIVAT

Læreplanen er plan for under- visning, men ikkje for læring.

Gjennom 150 år med obligatorisk grunn- skole har ein forsøkt å møte dette gapet i læringstakt mellom elevane med organi- satoriske eller kompensatoriske løysingar, som spesialskolar/-klasser eller støtte- og spesialundervisning. Ingen har svart til for- ventningane. Utviding av skuletida og utvida innhald har ført til at 20 prosent av elevane ikkje klarer å følgje med, og kanskje like mange kjeder seg gjennom skuledagen. Når det gjeld fråfall i vidaregåande skule, møter mange elevar denne skulen med manglande kunnskap i basisfaga, fordi undervisninga i grunnskolen ikkje har ført til læring. Stadige møte med lærestoff dei ikkje har føresetnader for å lære, har skapt manglande motivasjon og dårleg innlæring. Dette er eit læreplanprodusert problem grunna rammene læreplanen legg for pro- gresjon i undervisninga og organisering av skulekvardagen. Skal læreplanen bli ein plan for læring, må den legge til grunn at prinsippet i oppbygging av læreplanen skal vere heterogenitet. Den tradisjonelle klasse- delinga basert på alder må avløysast av anna organisering. Vi har erfaringar med mellom anna aldersblanda klasser, mindre Montes- soriskular, og, fådelte skular, som diverre er borte grunna dårleg kommuneøkonomi. Same kor mykje pengar politikarar gir lær- arane betre kompetanse, blir problema dei same om 10 år. Det er ikkje noko galt med kompetansen til lærarane. Det er noko galt med ein læreplan som skapar ein håplaus arbeidssituasjon både for elevar og lærarar.

Læreplanen bestemmer kva som skal undervisast og rekkefylgje og alderssteg for når lærestoffet skal presenterast for elevane. Læreplanen er plan for undervisning, men ikkje for læring. Undervisning og læring er to forskjellige ting. Det skjer mykje under- visning utan at det skjer læring hos dei undervisninga er retta mot, og ikkje minst mykje læring utan undervisning. Paradoksalt nok tek ikkje læreplanen omsyn til dei viktigaste føresetnadane for læring; kompetansen til eleven. Blir avstan- den for stor mellom det ein kan og det ein skal lære, blir det resignasjon. Blir det for lett; berre keisamt. Loven erkjenner dette og har gitt alle elevar rett til tilpassa opplæring. Men kva hjelper vel det, når planen har som utgangspunkt at alle elevar startar likt og har same progresjon. Men læring er individuelle akselererande prosessar. Dess meir ein kan, dess meir og raskare lærer ein, og dess større forskjellar blir det mellom elevane når det gjeld læring. Strukturen i læreplanen gjer at skolen for mange elevar blir eit evig møte med lære- stoff dei ikkje meistrar, og difor ikkje lærer. Alt for mykje undervisning i skolen fører ikkje til læring. Ikkje fordi lærarane ikkje er flinke nok, men fordi dei er tvungne av læreplanen til å gå for fort eller for seint fram i forhold til den læringstakta mange av elevane har.

Mimmi Voldnes Lohne

51 | UTDANNING nr. 2/23. januar 2015