Utdanning nr. 2 - 2015

Minneord

Anne Birgitte Berentzen

Anne Birgitte Berentzen døde etter et kort syke- leie 7. desember, to uker før hun ville fylt 99 år. Hun var en pionér innen norsk førskolelærer- utdanning. Anne Birgitte Berentzen mistet begge sine for- eldre under spanskesyken, og hun vokste opp sammen med tre søsken hos sin farmor i Dram- men. Der tok hun middelskoleeksamen. Senere tok hun blant annet Statens lærerinneskole i hus- stell, barnehagelærerutdanning ved Barneverns- akademiet i Oslo, og examen artium som privatist. Etter flere års praksis fra blant annet barnehager ble hun i 1955 ansatt som lærer ved det som het Menighetspleienes Barnevernsinstitutt (senere Dronning Mauds Minne) i Trondheim, som var den eneste barnehagelærerutdanning utenfor Oslo. Hun var da formann i Norske barnehagelæreres forening. Hun må ha vært en avholdt lærer – hun hadde kontakt per brev med sin første klasse helt til det siste. Fra 1967 var hun rektor ved Sørlandets barne- hagelærerskole i Kristiansand, da landets tredje institusjon på dette fagområdet. I en jubileums- bok omtales hun som « … en drivkraft og spore for lærere og studenter. Vi som fikk oppleve hennes innsikt, hennes krav til egen innsats og enorme arbeidskapasitet gjennom en årrekke ble ført inn i forpliktende samarbeid …. De utallige stensiler og kompendier som ble utarbeidet, bearbeidet og distribuert fra hennes hånd, vil bli husket og bevart som verdifull historie fra en pionértid.» I denne tiden tok hun også mellomfag i pedagogikk. På grunnlag av dette og studier i utlandet fikk hun etterhånden særskilt lektorkompetanse. Da hun hadde passert 60, kontaktet hun departementet med sikte på avløsning. Departementet tilskyndet da at hun dro til Tromsø lærerhøgskole, hvor det skulle etable- res såkalt desentralisert førskolelærerutdanning: personer som allerede jobbet i førskoler, kunne ha sin praksis der og komme inn til samlinger ved lærerhøgskolen ca. åtte uker i året. Hun så nok på departementets tilskyndelse som et kall. Hun underviste studentgruppen på høgskolen, men

fremfor alt besøkte hun dem over hele Nord- Norge, med Widerøes små grønne Twin Ottere, som ikke var verdens mest komfortable frem- komstmidler; med hurtigruta, hvor ikke alle ski- pene var like komfortable og stabile som nå; med lokalbåter, som kunne være enda mindre komfor- table, og med sin lille røde folkevognboble. Utdan- ningstilbudet var noe omstridt, og studentene ble kalt «fjern-bertan te ho Anne Birgitte»; det var neppe ment som en hedersbetegnelse, men ble det, da utdanningstilbudet viste seg å være meget vellykket. Hun ble i Tromsø til oppnådd pensjons- alder. Anne Birgitte Berentzen var medlem av Dag- institusjonsutvalget som i «NOU 1972: 38 Før- skoler» fremmet forslag til den første norske barnehageloven. Her var hun en viktig talskvinne for et mindretall som gikk inn for at barnehagen skulle ha samme verdigrunnlag som grunnskolen. Dette gikk ikke gjennom den gangen, men pekte fram mot dagens ordning, hvor barnehagene og skoleverket har en felles formålsparagraf. Som pensjonist flyttet hun til Rykkinn i Bærum i Akershus, for å kunne bo nær sin søster. Anne Birgitte Berentzen hadde ikke egne barn, men ble, etter sine søskens bortgang, en mater familias som holdt nøye regnskap med alle sine søskens olde- barn. Så lenge kreftene tillot det, dro hun i alle familiebegivenheter. Sine siste år tilbrakte hun i en leilighet med omsorg på Bekkestua i Bærum. I sin ungdom var hun aktiv i Moralsk Opprust- ning, og feiret sin 90 års dag i denne foreningens lokaler i Oslo. Hennes vennekrets fra denne beve- gelsen var stor, men mot slutten var det få igjen. Hun skaffet seg imidlertid nye venner, ofte minst en generasjon yngre. Hun var et aktivt kirkemedlem som blant annet satt i det første menighetsrådet i Kroken menig- het i Tromsø. I Bryn og Haslum var hun en aktiv kirkegjenger, de siste årene aktiv bruker av kirkeskyssen. I den aller siste fasen så hun fram til besøkene fra sin sokneprest.

FOTO PRIVAT

Karl Øyvind Jordell

61 | UTDANNING nr. 2/23. januar 2015