Bedre skole nr. 1-2015

leder

Tilpasset opplæring

Tilpasset opplæring er hovedtemaet denne gang- en. Ifølge Pedagogisk ord- bok har det i den senere tid utviklet seg to ulike for- ståelser av dette begrepet. Den første er en «smal for- ståelse» som innebærer at

Eirik S. Jenssen og Knut Roald skriver i sin artikkel at tilpasset opplæring er et politisk prinsipp som må avklares og omsettes til praksis. Det er altså ikke snakk om to forståelsesmåter, men om forholdet mellom tanke og handling. Damsgaard og Eftedal har to artikler innenfor emnet. I den ene har de spurt lærere om hvordan de selv fortolker begrepet. I den andre trekker de begrepet ned i klasserommet, og viser hvordan tilpasset opplæring kan gi seg utslag i praktiske tiltak. Thor-André Skrefsrud bidrar i sin artikkel til å løsrive tilpasset opplæring fra den endimensjo- nale aksen «sterke» og «svake» elever. Når ikke lenger én kultur kan hevde å være normen i klasse- rommet, så blir det tydeligere hvordan tilpasset opplæring innebærer en tilpasning mellom like- verdige elever med ulike utgangspunkt. Kirsten Palm skriver om det flerspråklige perspektivet, og Mette Bunting skriver om tilpasset opplæring som en måte å hindre frafall i videregående skole på. Marit Semundseth tematiserer tilpasset opplæring fra en ganske ny synsvinkel, de aller yngste. Ved å skaffe seg kunnskap om hva førsteklassingene kan før de begynner på skolen, og anerkjenne denne kunnskapen, formidler skolen at den ser eleven og at det eleven allerede har lært er viktig – en tilpasset skolestart. Den første skoledagen sier læreren til eleven: «Jeg vet at du heter Maja, at du kan knyte sløyfer, at du kan mange spanske ord og har ganske god greie på sommerfugler». Hvilken fantastisk start ville ikke det være på et tolvårig løp!

tilpasset opplæring dreier seg om konkrete tiltak og metoder i undervisningen. Den andre er en «vid forståelse» som heller ser på tilpasset opp- læring som en ideologi enn som tiltak, samtidig som man tenker mer i overordnede pedagogiske begreper. Men hva er ideologien verd hvis man ikke aner hva man skal gjøre i klasse-rommet, og hva er tiltakene verd hvis man ikke kan sette dem inn i den store sammenhengen? Etter snart 30 år med tilpasset opplæring i den norske skolen kunne man være fristet til å avskrive tilpasset opplæring som nok et honnørord. Det startet med at begrepet ble brukt som et brekk- jern for å få elever med funksjonshemninger inn i vanlige klasser. «Vi har tilpasset opplæring, vi trenger ikke spesialskoler», kunne man høre på et tidspunkt hvor skolen tok inn en gruppe elever med særskilte behov, men ellers drev som før. Man hadde lagt lista så høyt at man mistet den av syne. Likevel, tilpasset opplæring er mer enn et honnør- ord, selv der oppe i det blå. For selv når man er usikker på hva det vil si i praksis å drive tilpasset opplæring, så er det et prinsipp som umuliggjør visse holdninger, for eksempel hevde at en elev «ikke passer inn her». Når det er dårlig mach mellom elevens behov og skolens tilbud, så er det skolen som må endre seg. Men så tilbake til spørsmålet: hvordan?