Utdanning nr 21

30 |

UTDANNING

nr. 21/12. desember 2014

av midt i Oslo. En kvinne ble drept og elleve per-

soner ble skadet. Så fikk jeg vite at to av dem som

sto bak, var mine klassekamerater. Den tredje, min

nærmeste kamerat, ble frikjent.

Lippestad tar en pause før han fortsetter:

– Er det noe jeg har tatt med meg gjennom

livet, så er det hvor lett det er å fordømme de som

gjør en feil. Det underlige for meg den gangen var

hvor fort man kan gå fra å være en vanlig gutt til å

havne i alvorlige problemer. Dette gjelder særlig i

ungdomstiden. Da er skolen så viktig. Skolen skal

også ta vare på dem det ikke er lett å like. Noen

tenker at det hadde vært greiest for skolen å slippe

disse elevene. Men nettopp disse ungdommene må

lærerne gjøre sitt ytterste for å få med. Her kom-

mer Utdanningsforbundets etiske plattform, om

menneskeverd og menneskerettigheter, til sin rett,

sier han.

Ungdomstida tok en brå vending da faren gikk

konkurs og huset ble solgt på tvangsauksjon.

– Det som var vanskeligst for meg som ung gutt,

var at huset, rammen, alt det trygge, ble borte. Den

gangen skjønte jeg ikke hvorfor vi ikke kunne

fortsette å bo i huset. Huset ble stående tomt i

mange år. Så ble det revet.

I boka skildrer Lippestad det slik: «Moren

min hadde aldri lånt penger i banken, aldri gått

konkurs. Likevel ble hennes kjæreste eiendeler

tatt rett foran nesen hennes. Alt vi eide ble båret

ut av huset. Også ting vi barna hadde spart til

av egne penger. En familie på fem sto på bar

bakke.»

- Jeg ble en sint ung mann, sier han alvorlig.

– Det som skjedde, var ikke urettferdig i reali-

teten. Men det var vanskelig for et barn å forstå.

Slik våknet Lippestads interesse for juss.

– Jeg ble opptatt av hva slags rettssystem vi har

i Norge. Hvordan kunne noe sånt skje med oss,

sier han.

Foreldrene fikk hjelp til å kjøpe en rekkehuslei-

lighet på Holmlia, men etter kort tid måtte faren

finne seg et annet sted å bo. Han kom aldri på

beina igjen etter konkursen. Moren fikk seg jobb

på skolekontor. De tre ungdommene måtte for-

sørge seg selv i ung alder. Lippestad ble sjåfør i et

transportselskap.

– Når jeg ser sinte unge mennesker i dag, så for-

står jeg dem, enten det er raseopptøyer i USA eller

opptøyene i Stockholm i fjor. Utrygghet skaper et

sinne som det kan være vanskelig å kanalisere.

– Forskning viser at unge som reiser ut av Norge

for å krige for ISIL, ofte har falt ut av skolen. De er

ikke monstre.

– I boka skriver du at du ikke tror mobbing var det

som var utslagsgivende for Breivik. Han var flink på sko-

len og skilte seg ikke ut på noen måte. Hvor lett er det å

forutse hvem som kan ende som terrorist?

– Jeg skal ikke debattere Breiviks psyke. Men da

han var tre år, sto det i en sakkyndig vurdering at

om han ikke fikk et bedre omsorgstilbud, kunne

han få en alvorlig skjevutvikling. Årsak til det som

skjedde er ikke lett å vite. Men jeg tenker at ting

henger sammen.

Lippestad mener samtidig at terskelen for hva

som oppleves sommobbing, er ulik.

– Jeg var i flere år styreleder ved en skole i

Drammen for elever som er døve eller hører dår-

lig. Å sitte i klassen og høre læreren si «må jeg

bruke den mikrofonen nå» kunne de oppleve som

mobbing. Læreren mobbet kanskje ikke, men var

ubetenksom. Når jeg holder foredrag ommennes-

keverd og menneskerettigheter, handler det om

slike konkrete ting.

– Vi lever i et samfunn der vi kanskje aldri har

«Det underlige for

meg den gangen var

hvor fort man kan gå

fra å være en vanlig

gutt til å havne i

alvorlige problemer.»

Portrettet

- Skal vi forsøke

å fore-

bygge radikalisering, har

jeg mer tro på skolen enn

på å bevæpne politiet og

gi penger til PST.

Sats på mindre grupper,

flere faglærere, flere

sosiallærere og flere

helsesøstre, foreslår

Lippestad.