Background Image
Table of Contents Table of Contents
Previous Page  31 / 68 Next Page
Information
Show Menu
Previous Page 31 / 68 Next Page
Page Background

31 |

UTDANNING

nr. 21/12. desember 2014

hatt det bedre. Men en undersøkelse sier at 24

prosent av jentene i høyere utdanning sliter med

lav selvfølelse og depresjoner. Her tenker jeg at

utdanningsinstitusjonene har et ansvar. Noe av

det viktigste lærerne gjør, er å drive med dannelse.

Hvordan ser vi på oss selv, på verden rundt oss, på

andre mennesker, på ulike kulturer, på forskjellige

egenskaper?

– Mange mener skolen i dag handler mer om test-

resultater og konkurranse enn om dannelse. I helse-

vesenet handler det om færrest liggedøgn og kortest mulig

saksbehandlingstid. Hva tenker du?

– Problemstillingen du tar opp, hvordan vi sty-

rer offentlig sektor, er spennende. Vi må balan-

sere mellom målstyring og verdibasert styring.

Det kan nå ha tippet helt over i målstyring. I hel-

sevesenet blir det et slags «flasketuten peker på»

mellom primærhelsetjenesten og spesialisthelse-

tjenesten. I barnevernet i Trøndelag unnlot man

å behandle mange bekymringssaker for å få ned

saksbehandlingstiden. Den gikk ned, men barna

fikk ikke hjelp. Skolens oppgave er å bygge gode

relasjoner, gode kulturer, samfunnsforståelse. Slikt

måles ikke i tester. Ha tillit til at dyktige lærere

gjør riktige vurderinger i klasserommet. Reduser

rapporteringen.

– I boka og i flere intervjuer har du fortalt om din eldste

datter Rebekka som hadde en alvorlig muskelsykdom og

som døde i fjor sommer, bare 17 år gammel. Hva betydde

skolen for henne?

– Rebekka fikk en flott skolegang. Hun ble satset

på, hun fikk delta på sitt nivå. Den siste skoletimen

hadde hun en uke før hun døde. Da kom en fan-

tastisk lærer fra Lambertseter videregående skole

hjem til oss og hadde undervisning med henne.

Hun skulle få lov til å lære den sangen hun ikke

hadde lært uka før. Å få oppleve dette ga oss for-

eldre en enorm glede. Noen vil si at samfunnsnyt-

ten ikke var stor. Rebekka ville aldri kunne jobbe

eller betale skatt. Men vi voksne og syv andre barn

så hvor viktig skolen var for Rebekka. Hun ble et

helt menneske som var trygg. Da mestrer man alt

bedre. Som pappa skulle jeg selvsagt ønske at alle

mine var flinke på skolen og gode i idrett. Men

sånn er ikke livet. Hvis man segmenterer for mye

mellom grupper, kulturer og funksjoner, går vi

glipp av limet i samfunnet og tilliten alle må ha.

– Hva bekymrer deg mest med samfunnsutviklingen?

– Jeg holder nå på med en ny bok om sorte-

ringssamfunnet. Her skriver jeg også om dem vi

velger vekk, de med alvorlige sykdommer, Downs

syndrom. Noen mener det er rart at Norge har for

mange uføre. De vil ha flere i jobb. Men hvordan

kan vi kreve noe av uføre, når de ikke får aner-

kjennelse og respekt?

– Du var forsvarer for nynazistene som drepte Benja-

min Hermansen. Nylig kunne vi lese at en av de draps-

dømte, Ole Nicolai Kvisler, deltok på en nazi-camp i

Finland. Rehabiliterer en fengselsstraff?

– Fengselsstraff skal ikke være ideologisk hjer-

nevask. Vi fengsler ikke folk for å ha meninger,

så lenge de ikke foretar seg noe kriminelt. Min

oppgave som Breiviks advokat nå, er å påse at

soningsforholdene hans er i tråd med regelverket,

at han får mat, luft, sosial omgang, utdanningsmu-

ligheter. Hvis Breivik blir sittende på en fengsels-

celle i 30 år, må han ha noe meningsfullt å holde

på med. Hvis ikke, er det tortur.

Mannen som fikk tilnavnet «djevelens advokat»

forteller at fundamentet for forsvarergjerningen

hans er menneskeverdet, menneskerettighetene,

demokratiet og rettsstatens prinsipper.

– Det finnes ikke djevler og demoner. Vi er alle

mennesker, sier Lippestad.

Spørsmålet

jeg gjerne

ville blitt stilt

– Hva er du mest stolt

av?

– At jeg har turt å være

sårbar.

«Jeg

ble en

sint ung

mann»

Geir Lippestad vasker

landstedbåten sin under

rettssaken mot Anders

Behring Breivik. Den 22. juli

2011 var han på seiltur fra

Sverige til Norge med to av

barna sine. Midt mellom

Nesodden og Aker Brygge

hørte han drønnet fra

bomben.

FOTO

HELGEMIKALSEN/VG

Geir Lippestad ble

kåret

til «Årets navn» i VG i

2012. Her i VGs kantine

med fra venstre: Josefine

(15), kona Signe, Lycke (4),

Mie (13), Geir Lippestad

og Madicken (10 måneder).

FOTO

MATTISSANDBLAD/VG