38 |
UTDANNING
nr. 10/23. mai 2014
Innspill
I en kronikk i Utdanning 06/2014, «Med
barnehagesekk til skolen» kritiserer jeg
Oslo kommunes rutiner for overgangen
mellombarnehage og skole.
I et tilsvar
i Utdanning nr. 8, side 44, forsøker byråd for kunn-
skap og utdanning i Oslo, Anniken Hauglie, å tilbakevise noe
av kritikken. Og det er bra, fordi hennes svar tydeliggjør fag-
lige og etiske misforståelser. Av plasshensyn vil jeg ta for meg
de alvorligste. Men først: Jeg synes man bør vente at byråden
for kunnskap og utdanning klarer å skille mellom hva hun har
oppfattet og hva jeg har skrevet. Jeg har hverken skrevet eller
ment at «det krenker barns rett til å være barn når skolen får
informasjon om barnet». Jeg skriver imidlertid at opplysninger
fra barnet som ut fra barnets perspektiv er gitt i en setting og ut
fra ukjente premisser brukes i en annen, vil utgjøre en kren-
kelse av barnets rett til å være barn. Og det er noe annet. For
øvrig råder jeg barnehagen til å gi «forholdsvis lite og litt rund
informasjon».
Dessverre bekrefter byråden manglende evne til nyansert
resonnement og forståelse i denne sammenheng: Som argu-
ment mot det jeg betegner som krenkelse av barnets rett til å
være barn, skriver hun følgende: «Selv om dette er informasjon
som
barnet
(min kursivering), foreldrene, pedagogisk leder og
styrer sammen har skrevet og gått god for. Jeg synes det er synd
at Claussen ikke har større tillit til at disse aktørene, i tillegg til
skolen som mottar informasjonen, vil barnets beste og bruker
sitt beste skjønn». Det er stekt foruroligende at byråden ikke
ser meningsløsheten i sitt eget utsagn. Barn på seks år skal ikke
inngå i et slikt ansvarsforhold og skal selvsagt ikke «gå god for»
noen som helst. Og det er selvsagt intet holdbart argument at
man «vil barnets beste og bruker sitt beste skjønn», hva nå dette
måtte bety.
Det er greit at byråden og hennes stab er uenige i min kri-
tikk mot den praksis de foreskriver. Det er langt mer alvor-
lig at man i praksis i liten grad tar hensyn til faglige og etiske
betenkeligheter som må reises mot bruk av informasjon som
gis av femåringer i barnehagen i mars-april for bruk i en helt
annen setting i september-oktober. Det kan godt være at noen
femåringer over fem-sju måneder er konsistente når det gjelder
sitt forhold til det å begynne på skolen, mestring, samhandling,
behov og språkferdigheter, og at slik informasjon i slike tilfel-
ler kan være nyttig. Men sannsynligheten for endringer er stor.
Og ettersom man ikke kan vite hvilke barn som endrer seg og
hvordan, blir slik informasjon i beste fall usikker og ofte direkte
misvisende. Også ut fra et etisk resonnement er det bedre at
skolen ikke får informasjon, enn at den informasjonen som gis,
er misvisende eller positivt gal.
Byråden synes det er overraskende at undertegnede «presen-
terer barnehagelærerne som ukritiske og ukvalifiserte når de
samarbeider med barnet og foreldrene om overføring av infor-
masjon». Kronikken inneholder ingen vurderinger av barne-
hagelærere. Men dersom jeg skulle gi tilkjennegi min mening
om at man i denne sammenheng snakker om et samarbeid
mellom barnehagelærere, barnet og foreldrene, ville jeg nok
være fristet til å antyde at man både faglig og etisk er «ute og
kjører». Det er i beste fall litt snedig å plassere barn i en slik
samarbeidskonstellasjon.
Byråden, som også har ansvaret for skolen, anser informa-
sjon fra barnehagen som nyttig for å gi individuell tilretteleg-
ging fra dag én. Hun vet forhåpentlig at virkeligheten ikke er
slik. I mange tilfeller sliter man med å få til et tilrettelagt tilbud
for elever hvor pedagogisk-psykologisk tjeneste er involvert. Så
inntil videre bør nok disse elevene prioriteres. Dessuten er det
langt fra sikkert at det er særlig smart å tilrettelegge på svik-
tende premisser.
Man bør i debatt holde seg unna spekulasjoner om andres
motiver og intensjoner. Men ettersom byråden i sitt forsøk på
argumentasjon henviser til barnets beste og barnehagelære-
res skjønn, er det nærliggende å påpeke at gode intensjoner og
skjønn ikke alltid gir gode eller tilfredsstillende resultater.
Det er for øvrig interessant å merke seg at byråden ikke kom-
menterer det faktum at Oslo kommunes retningslinjer legger
opp til at barnehagelærere skal bryte sin lovpålagte taushets-
plikt (se kronikken,
ning-nr-06-2014#44). Byråden burde i denne sammenheng
søke råd hos kommuneadvokaten eller departementet.
«Det er bedre
at skolen
ikke får
informasjon,
enn at den
informasjonen
som gis, er
misvisende
eller positivt
gal.»
Forberedelse til en god skolestart
Clas Jostein Claussen
førsteamanuensis ved Høgskolen
i Oslo og Akershus
ARKIVFOTO
JOHNROALDPETTERSEN
