71 / 76
tilnærmingar, og somhar gitt lite romfor
meir kritiske tilnærmingar.
Ho understrekar at i eit posthumant
perspektivmå ein inkludera også ikkje-
menneskelege aktørar som det mate-
rielle romet, leikane, diskursane, tida,
naturen i dei prosessane som utfaldar
seg. Og ikkje bare det rasjonelle og ver-
bale ved mennesket er relevant. Også
kropp, affektar, stemningar og energiar
spelarmed. To tema er sentrale i hennar
framstilling: a) ideen om pedagogiske
praksisar «som nettverk eller mas-
kinerier» og b) ideen om pedagogiske
praksisar «som tilblivelser, med fokus
på det kontinuerlig foranderlige» ( 51).
Hillevi Lenz Taguchi og Anna Pal-
mer sin artikkel
Flickors (o)hälsa i sko-
lans materielt-diskursiva miljøer – en
argentisk realistisk analys
er eit konkret
eksempel på ein posthumanistisk ana-
lyse der også materielle forhold som
skulebygningar og arkitektur spelar
med i analysen. Forfattarane engasjerer
seg i «att tänka hur olika miljøer, ting,
praktiker, førestellningar, känslor och
kunskaper samhandlar för att skapa
fenomenet (o)hälsa» (s 100).
Dermed får dei også vist korleis for-
sking aktivt kanmedverka til å skapa«nya
ochmer gynnsammaverkligheter» (s 82).
Gert Biesta sin artikkel
No para-
digms, no fashions, and no confessions.
Why researchers need to be pragmatic
er ein teoretisk artikkel der han drøftar
ulike forskingsparadigme. Han nyttar
skiljet mellom forklaring, forståing og
frigjering for å få fram fundamentale
trekk ved dei ulike tilnærmingane. Og
han legg vekt på det viktige poenget at
forskaren bør undersøkja opphavet til
ein teori for å finna ut om akkurat den
teoretiske posisjonen er fruktbar for det
prosjektet han eller ho har i tankane.
NYEDOKUMENTASJONSMÅTAR
RagnhildOlsen er i sin artikkel oppteken
av å visa at forskingspraksis kan doku-
menterast på andremåtar enn gjennom
observasjon og tolking. Gjennombruk av
bilde og tekst gjenskaper ho situasjonar
somhar hendt, og får framdet ho kallar
diffraksjonar. Dette er som brytingar i
bylgjer. Dei kan brytast, bøyast og for-
andrast i møtet med noko anna. Slik
bylgjer i havet endrar seg i møtet med
stein og strand. Barad (2007) somer ein
av referansane til Olsen, argumenterer
for at diffraksjonsmønster kan vera
«den grunnleggende bestanddel som
verden består av.» (s 69). Andre viktige
referansar er Deluze og Guatteri (1987)
som også går igjen i mange av dei andre
artiklane i boka. Gjennom dei konkrete
eksempla viser Ragnhild Olsen at det
er fleire måtar å forska på barnehage-
praksis, og gjera den meir tilgjengeleg
for interesserte lesarar.
Knut Ove Arntzen sin artikkel hand-
lar om teaterkritikk og har undertitte-
len
Performativ forestillingsanalyse av
postmoderne teater –Hotel Pro Forma og
Remote Control Productions.
Gjennom
analysen av to konkrete forestillingar
får han godt fram korleis ei metaforisk
tilnærming til kritikk kan arta seg. Her
er det ikkje ein litterær tekst med ein
konkret intensjon som er utgangs-
punktet, men ei søking og leiking med
metaforar somkan gripa sentrale aspekt
ved forestillinga. Dette er kunstkritikk
og ein parallell til den opne og søkjande
forskingsmetoden som dei fleste andre
artiklane er eksempel på.
SKRIVEPROSESSEN
Elisabeth Adams St. Pierre sin artikkel
handlar om skriving. Ho har late seg
provosera av det tradisjonelle skrive-
samarbeidet der to eller fleire forskarar
skriv ein tekst saman. I staden har ho
utvikla sin eigen metode:
An Always
Already Absent Collaboration.
Ho lagar
ordbok –
Betties dictionary
– med sitat
frå andre sine tekstar. På denne måten
tek ho vare på si eiga lesing og på for-
fattarar som har skrive noko som har
appellert til henne. Det er einmetode for
å vera i ein skapande dialogmed sin eigen
skriveprosess. Her handlar det omå stola
på sin eigen, individuelle skriveprosess
der orda nokre gonger skriv seg sjølv.
Nå vart det for freistande å referera til
min eigen artikkel
Ein blå penn mot eit
kvitt papir
i boka
Den skrivende førskole-
lærer
(Arne Solli (red.) 2009:100): «Det
er somomdet å formulera ein tanke dreg
ein ny med seg, og så ein til. Sjølve den
aktiviteten å sitja der og skriva ser ut til å
produsera nye tankar, nye formuleringar.
Det er dette Jo Bech-Karlsen har fanga
med formuleringa «Ved å skrive, søker
jeg mine egne tanker» (Bech-Karlsen
1998:11).
I artikkelen
To be or not to be: når
å skrive er å skrive seg inn i et felles-
skap
fortel forfattarane Kirsten Stien,
Britt Kramvig og Rebekka Brox Liabø
om forskings- og utviklingsprosjektet
«Rulleramp». Det var organisert som
ein skriveverkstad for ungdomsskule-
elevar, og handlar om unge menneske
sine forsøk på å skapa sin eigen identi-
tet i ei verd med mange ulike stemmer.
Tyngdepunktet i analysearbeidet ligg på
forhandlingsprosessarmellomelevane,
korleis dei framstiller seg sjølv og kva
slags fellesskap dei konstruerer. Eit vel-
lukka prosjekt og ein velskriven artikkel.
DETNYEMETODOLOGISKE
LANDSKAPET
Også artikkelen avCamillaE. Andersen
med tittelen
Affektive data ogDeluzeogu-
attari-inspirerte analyser
er både vel-
skriven og informativ. Dette er kanskje
den artikkelen i boka somgjev den beste
og grundigaste oversikta over detmeto-
dologiske landskapet som har inspirert
dei fleste av bidragsytarane i boka. Her
er ei spennande skildring av korleis ho
sjølv kom på sporet av nye omgrep og
nyemåtar å forstå røyndomen på, pluss
klargjerande eksempel på det ho kallar
Deluzeoguattari-inspirerte analysar
.
Ein av redaktørane for standard-
verket
Handbook of Qualitative Rese-
arch
, Norman K. Denzin, har ei helsing
til forfattarane i det han kallar «this
important book» (s 13). Han siterer
BobDylan i songen
Ballad of a thinman
:
«Something is happening here but you
don’t know what it is, do you, Mister
Jones?»
Nokon kvar kan verta både spørjande
og undrande framfor dettemangfaldet av
nye perspektiv og utradisjonelle analy-
sar av nye typar empirisk materiale. Eg
synest likevel det er grunn til å gratulera
både forfattarar og forlagmed ei rik bok
som vonleg kjem til å inspirera mange
barnehageforskarar i dei komande åra.
første steg nr
2
|
2015
|
71