38 / 72
kom i kontakt med SOS-barnebyer og
ble en del av deres program, forandret
livet vårt, sier hun.
HELE FAMILIEN
Det er barna SOS-
barnebyer hjelper, men for at hjelpen
skal fungere blir hele familien en del av
programmet. Organisasjonen har bar-
nebyer der foreldreløse barn, og barn
som mangler omsorgspersoner, etter
et rettsvedtak får flytte inn. Samtidig
arbeider SOS-barnebyer for at flest mu-
lig barn fra slumområdene skal kunne
bli boende hjemme.
Derfor ble Neila, søsteren og faren
hennes boende i slummen. Men de to
jentene fikk utdanning. Det norske
barn og ungdom tar for gitt, ble noe
Neila og søsteren hennes kjempet for
å fullføre, samtidig som de bodde i et
skur, i slummen, sammen med faren.
– Du mistet moren din, du vokste opp
i slummen, men du fullførte?
– Ja, jeg var jo trist fordi moren min
døde. Jeg savnet henne. Men det var vik-
tig å få en utdanning. Jeg drømte om å bli
pilot da jeg var liten, det ville jeg gjerne
bli. Men jeg forsto at det krevde veldig
avansert matematikk og mer tekniske
fag. Derfor valgte jeg Food and beverage
i stedet – (restaurant og matfag). Og det
trives jeg veldig godt med.
LANG UKE
Neila beskriver lange sko-
ledager, en seks dagers skoleuke, og
lekser på kveldene.
– Der er SOS-barnebyer flinke. De
følger opp, og kontakter barna, spør
hvordan det går, og slipper deg ikke.
Hvis barnet ikke kommer på skolen,
så kontakter SOS familien, de bidrar
også med leksehjelp, jeg fikk komme
til barnebyen for å få leksehjelp og det
var en egen kontaktperson i barnebyen
som fulgte meg opp, sier Neila.
Hun erkjenner at det var dager da
det føltes tungt å stå opp grytidlig for
å gå en lang vei til skolen.
– Du gikk til skolen hver dag?
– Ja, men vi er alle vant til å gå langt
i Kenya, svarer Neila som tross oppføl-
gingsspørsmål ikke svarer helt konkret
på hvor lang skoleveien var.
– Vi er vant til å gå langt. Og vi barna
gikk sammen og snakket og lo og hadde
et fellesskap, skoleveien er ikke noe å
snakke om, sier hun.
Da hun ble litt eldre ville SOS-bar-
nebyer at hun skulle starte på internat-
skole for å få en enda bedre utdanning.
Der gikk hun fra hun var 14 til 17 år.
– Der hadde vi skikkelig lange dager.
Vi sto opp 4 på morgenen og holdt på
med undervisning og lekser til sent på
kvelden. Jeg lengtet en del hjem, men
faren min kunne besøke meg i noen
helger, sier hun.
DATTER
Til tross for skoledager som
med norske ører høres lange og kre-
vende ut, viser Neila utelukkende glede
over å ha fått muligheten. Etter å ha
gått yrkesprogrammet på restaurant og
matfag, som barnebyen driver, fikk hun
læreplass på hotellet i Nairobi der hun
nå har et vikariat som hun håper blir
til en fast stilling. På hotellet arbeider
hun blant annet som barista, og drøm-
men er å starte en egen kaffebar, på
Mombasa-kysten, beskriver Neila.
Hun har også selv stiftet familie, hun
har en datter som bor i en landsby litt
utenfor Nairobi sammen med sin far.
– Jeg besøker datteren min i frihel-
ger, og jeg håper på en god fremtid
for henne. At hun får utdanning og en
jobb. Det er viktig, sier Neila Okumu
som bor i et land der i underkant av
18 prosent av unge kvinner og menn
er arbeidsledige, ifølge statistikk fra
Globalis.
Hvor høy arbeidsledigheten er i
slumområdene, er det vanskelig å si
noe sikkert om. Men alt tyder på at
ledigheten er langt større i områdene
hvor de fattigste av de fattige bor.
Neilas far bor fortsatt i slummen.
Han forsøker å livnære seg ved å selge
skinnarbeider som han selv lager, et
håndverk Neila har lært av ham og også
hjelper ham med i perioder. Neila har
fortsatt god kontakt med faren.
– Han ringte meg i dag, han ville
høre om jeg hadde møtt dere ennå. Han
er stolt, sier Neila og smiler.
Neila Okumu og familien hennes vet
hva god utdanning betyr.
Neila Okumu drømmer om å bli barista og liker også godt å lage kyllingretter.
38
YRKE
1 • 2017 / 61. årgang
NYHETSREPORTASJE