13 / 72
opprettes utdanningstilbud tilpas-
set voksne, og det må jobbes mer
systematisk med å stille læreplasser
til disposisjon. Det må utvikles flere
relevante fagskoletilbud slik at det er
en klarere karrierevei for de som blir
helsefagarbeider, sier han.
KNIPSER
– Det finnes ikke noen
«quick fix» for å få til dette. Det må
ingen tro, sier Grund og knipser med
hendene i foajeen på Det Norske Tea-
tret i Oslo. Jan Grund som også har
vært styreleder for Oslo Nye Teater i en
årrekke, har selv valgt foajeen sommø-
teplass, for «der er det så gode stoler».
– Du tilhører jo selv etterkrigsgenera-
sjonen. Er det ikke litt påtakelig at din
generasjon akkurat nå er opptatt av å
løse bemanningsutfordringen i helseve-
senet?
– Jo, det kan du si, svarer en smi-
lende Grund. – Men husk, vi snakker om enorme
utfordringer. 1946-kullet er det største
fødselskullet vi noen gang har hatt, og
vi blir eldre i en periode hvor oljepri-
sene faller, robåtene er på vei inn og
vår nasjon står foran store utfordringer
med blant annet integrering. Det kunne
vi ikke se for noen år siden, sier han.
Ikke bare lever vi lenger, flere av
fødselskullene etter krigen var dessuten
store.
– Helsevesenet har ti år på seg. Ti år
fra i dag. Da blir etterkrigskullet 80 år.
Det vet vi er en kritisk alder. Da trenger
mange pleie og omsorg, sier Jan Grund.
MENGDE
Han vil møte utfordringen
med kvantitet. Ikke bare kvalitet.
– Begge deler er viktig. Det er viktig
å få en hensiktsmessig arbeidsdeling
mellom helsevesenets mange profesjo-
ner. Vi trenger fagarbeidere som jobber
tett på senga, sier han:
– Dermed kan vi frigjøre sykepleiere
til å ta seg av de oppgavene de er best på.
Grund mener det er gledelig at sø-
kertallet til helsefagarbeider har gått
opp de siste årene.
– Nå må vi bare passe på at trenden
med økt rekruttering fortsetter og at
helsearbeiderne blir i jobbene sine.
Ungdommene må se yrkesutdanning
som en karrièrevei, og det må være
mulig å gjøre en karrière. Da tenker
jeg ikke på at for eksempel alle skal ta
påbygg og bli mastere i sykepleiere.
Alle kan ikke bli mastere. Det har vi
ikke behov for, sier han.
Grund vil også arbeide for at voksne
som allerede arbeider i helsevesenet,
tilbys utdanning og at det gis flere mu-
ligheter til hvordan dette kan kombine-
res, det trengs et vekslingsløp mellom
skole og praksis. I tillegg er rekruttering
et område han mener det må arbeides
enda mer systematisk med.
– For å få stolte fagarbeidere er det
viktig at kommunene ansetter faglært
arbeidskraft og ikke i så stor grad
bruker ufaglærte. Bruken av deltid må
også helt klart ned. Virksomheter må
tilby fulltidsstillinger til nyutdannede
fagarbeidere, sier han.
BESTEMME
Professoren mener dessu-
ten at utdanningsmyndighetene kan-
skje i større grad bør instruere hvilken
utdanning ungdom skal ta.
– Det er et vanskelig spørsmål: Kan
vi gå inn og instruere de unge når det
gjelder utdanning? Men vi må kunne
si noe om hvor mange vi trenger i det
og det yrket i fremtiden. Vi må kunne
legge noen rammer og bli flinkere til å
gi råd, mener han.
God veiledning er her av avgjørende
betydning, mener utvalgslederen.
– Hadde jeg hatt barn i denne al-
dersgruppen nå, ville jeg spurt: Hva
tiltrekker deg mest, og hva trenger
samfunnet? 16–17 års alder er jo en nes-
ten litt sinnsforvirret fase av livet. Og
i denne fasen så skal vi velge karrière-
løp? Vi trenger klare rollemodeller,
både blant studenter og lærere. Staten
bør innføre regler for lærerkompetanse
som bidrar til at flere lærere har fagar-
beiderbakgrunn, sier han.
Større karrièremuligheter innebæ-
rer også at flere helsefagarbeidere blir
ledere.
– Her må vi gå opp grenseovergan-
gene mellom profesjonene. Vi må er-
kjenne fagets selvstendighet, men også
samarbeide på tvers av profesjonene,
sier han og legger til:
– Unge begavede mennesker trenger
å se et livsløp foran seg – klart mange
vil skifte arbeid gjennom livsløpet, men
likevel trenger de en karrièrevei.
Jan Grund vil prioritere behovet for flere helsefagarbeidere.
YRKE
2 • 2016 / 60. årgang
13
TEMA
HVOR GÅR YRKESSKOLEN?