Bedre skole nr. 1-2015

I 1882 formulerte Johan Sverdrup

tanken om en «folkeskole» eller

«fellesskole for hele folket». I et

demokratisk samfunn måtte barn

fra ulike stender og klasser bli kjent

med hverandre og få del i de samme

læreprosessene. Den nye enhetssko-

len skulle være en demokratisk skole

basert på demokratiske verdier. I

venstreavisen «Vestlandsposten»

ble det med stor tyngde hevdet at pri-

vate betalingsskoler ville reprodusere

skillene mellom ulike samfunnsklas-

ser: «det hindrer den dannende og

forædlende Indflydelse, som ligger i

at hele et frit Folks Ungdom mødes

omkring Skolebordet» (Dale, Gilje

og Lillejord 2011, s. 59 ff.). Selv om

den store skolereformen i 1889 ble et

problematisk kompromiss, så var det

likevel snakk om et «skjellsettende

lovverk» (Dokka 1988).

Likevel kan det hevdes at den store

norske fortellingen om en inklude-

rende skole som begynte i 1880-årene,

alltid har vært historien om en ufull-

endt prosess.

I flere hundreår var for eksempel

gutter prioritert foran jenter, og helt

fram til 1959, da det kom en felles lov

om folkeskole for by og land, fikk

ikke barn på landet samme utdan-

ningstilbud som barn i byene. Med

nedleggingen av spesialskolene rundt

1990 startet den neste store inklu-

sjonsprosessen. HVPU-reformen ga

kommunene ansvar for alle tjenester

– også skoletilbud – for mennesker

med psykisk utviklingshemning. Å

sikre alle barn og unge et skoletilbud

har vært den store utdanningspoli-

tiske saken helt tilbake til 1880-årene.

Fremtidens skolepolitikk vil bli preget

av spørsmål om kvaliteten på skoletil-

budet. Hvordan skal man sikre at

alle

barn

uavhengig av sosial, kulturell og

språklig bakgrunn, seksuell legning,

etnisitet og bosted får et like godt og

relevant utdanningstilbud?

Inkluderende skole – en utfordring

for alle

Globalt er fortsatt adgang til utdan-

ning svært ulik, mellom land og mel-

lom grupper i samme land. Gjennom

menneskerettighetene har imidlertid

de fleste nasjoner sluttet seg til et fel-

les mål om en meningsfull utdanning

til alle barn og unge. Utdanning har

alltid vært et nasjonalt anliggende,

men oppfattes i økende grad også som

et globalt ansvar.

Norge har kommet langt i arbeidet

med å gi alle elever et tilbud om ut-

danning og utforme en inkluderende

skole, og alle norske barn skal være

sikret et skoletilbud basert på prinsip-

pet om tilpasset opplæring. Men selv

vi, som burde ha alle forutsetninger,

ser ikke helt ut til å makte det å til-

passe utdanningen til alle elever og

elevgrupper (Bjørnsrud og Lie 2008).

Inkluderende utdanning må vi

forstå som en politisk visjon, del av

en demokratiseringsprosess og et

spørsmål om pedagogisk tilretteleg-

ging. Samfunnsutviklingen skaper

stadig nye utfordringer som skolen

både må forstå og forholde seg til.

For eksempel skaper globaliseringen

behov for interkulturell forståelse,

respektfull samhandling, kreativitet

og innovasjon (Florida 2002). Mange

elever identifiserer seg med slike utvi-

klingstrekk og forventer at skolen, føl-

ger dem opp. Når det ikke skjer, kan

de føle at det som foregår på skolen,

ikke er relevant for dem.

Forskjellen i utfordringer mellom

de ulike landenes skolesystemer kan

være enorme. Men for den enkelte

elev er ikke nødvendigvis opplevelsen

så ulik. Det vil alltid være barn som

får utfordringer tilpasset sitt nivå og

opplever mestring og utvikling. Det

vil også alltid være barn som føler seg

ekskludert og ikke får sjansen til å vise

hva de kan klare. Om det skyldes at

de ikke får gå på skole i et fattig land,

eller om de ikke klarer å nyttiggjøre

seg skoletilbudet i et rikt land, kan

den subjektive opplevelsen av å være

utenfor være ganske lik. Samfunns-

messig er det uansett en utillatelig

sløsing med talenter og muligheter.

Derfor er det – med jevne mellom-

rom – nødvendig å stille spørsmålet

om vår skole er inkluderende

nok

NOTER

1 Store norske leksikon

litteratur

Dale, E.L., Gilje, N. og Lillejord,

(2011).

Gjennomføring av utdannings-

reformer i kunnskapssamfunnet.

Oslo:

Cappelen Damm Akademisk

Dokka, H.-J.

(1988):

En skole gjennom

250 år: Den norske allmueskole – fol-

keskole – grunnskole 1739–1989

. Oslo:

NKS-forlaget.

Jensen, E. og Lillejord, S.

(2010):

Hvorfor tilpasset opplæring er så van-

skelig.

Bedre skole

2/2010

Bjørnsrud, H. og Nielsen, S.

(red.)

(2008).

Tilpasset opplæring – inten-

sjoner og skoleutvikling

. Oslo: Gyldendal

Akademisk

Florida, R.L.

(2002).

The rise of the

creative class: and how it’s transforming

work, leisure, community and everyday

life

. Basic books.

Meld. St. 25

(2013-14). Utdanning for

utvikling. Det kongelige utenriksde-

partement.

TIL ETTERTANKE

Bedre Skole nr. 1

■

2015