Så da står vi altså alene igjen i Europa
om å ha lovfestet ansvar for egen
læring for omkring 1200 barn i den
norske grunnskolen.
Men de smarte barna klarer seg jo
selv? I oppdragsdokumentet fra den
svenske regjeringen står:
I en svensk studie avseende särskilt
begåvade elever «Särbegåvade barn
i skolan: finns det plats för dem?»
konstateras att bland 287 personer
med IQ över 131 vantrivdes hela 92
procent i grundskolan och något
färre på gymnasiet. Av studien
framgår också att det inte är ovan-
ligt att eleverna hamnar i konflikter
med kamrater och lärare och att
deras agerande leder till kontakter
med elevhälsan, till exempel för att
man misstänker ADHD eller någon
annan diagnos».
Diskrimineringen må stanse nå. De
begavede barna må også få adekvat
opplæring.
Av Jan Terje Bakler
Daglig leder og rådgiver i Fabulinus
rådgivning om begavede barn
BOKESSAY
Hvor går skole-
politikken (seg vill)?
Om lærerens anseelse og
skolens utvikling i 2015
Kjell Arne Røvik
Reformidéer i norsk skole.
Spredning, oversettelse og
implementering
Cappelen Damm AS
429 sider
av marit
rundberg
tidligere
skoleleder
,
lektor og
rådgiver
Da jeg fikk min
første lærerpost
som adjunkt i
ungdomsskolen
på en stor ung-
domsskole i en
forstad til Bergen
høsten 1975, var
det status å være
lærer. Å gå rett fra lærerutdannelse til
oppsigelig stilling var ikke uvanlig. Tilliten
til profesjonen var høy, og vi ble i liten grad
sett etter i kortene. Lærebøkene var vår
rettesnor. De var godkjent av Kirke- og
undervisningsdepartementet, og når vi tok
utgangspunkt i dem i klassen, følte vi oss
trygge på at vi hadde gitt elevene en kunn-
skap som var anerkjent. Mønsterplanen av
1974 var vår rettesnor, men den var kun en
retningsgivende rammeplan, så vi kunne
selv bestemme hvilket innhold i faget vi
ville vektlegge. Vi ble sjelden spurt om hva
vi gjorde i timene, men vi samarbeidet om
aktiviteter for elevene, vurderingsarbeid
og felles prøver. Jeg trivdes i lærerstil-
lingen min, det var spennende å være
lærer for unge mennesker, og jeg følte at
jeg hadde tillit både hos ledelsen, blant
kolleger og hos elever og foreldre.
Tilliten som forsvant
Når jeg i julehelga 2014 leser Kjell Arne
Rørviks bok (med Tor Vidar Ellefsen og Eli
Moksnes Furu som medredaktører), om
Reformideer i norsk skole, spredning, over-
settelse og implementering
, blir jeg slått
av hvordan den tilliten som vi ble vist for
40 år siden, ikke eksisterer i dag. I dag er
det elevenes samlede testresultater som
avgjør om hver enkelt skole og kommune
mener de har en god skole. Ifølge Jorunn
Møllers beskrivelse i kapitlet:
Ledelse som
masteridé
, er vi gått fra å nyte stor tillit
som profesjon til å få tillit eller mistillit
gjennom våre elevers testresultater. Her
er det snakk om en løpende vurdering,
ikke stabil og varig anerkjennelse. Her er
det snakk om ledere som er gjort om til
vandrende kontrollører som skal se til at
målene blir fulgt opp og at klasseledelsen
er god. Og her er det snakk om en profe-
sjon som stilltiende har funnet seg i dette
og som gradvis har mistet makten over
sitt eget yrke, fordi utdanningens grunn-
lag er blitt globalisert og markedsrettet.
Spørsmålet er hele tiden: Utdannes den
riktige kompetansen for fremtiden? Sva-
rene hentes ikke fra skolen selv, men fra
overnasjonale og nasjonale organ som i
utgangspunktet mener å gi råd om ret-
ning og utvikling, men som i stedet blir
premissleverandører for hva som skal til
for å være en god skole og i neste instans
en god lærer. Når OECD
1
kommer med
sin rapport om tilstanden i norsk skole,
lytter våre fremste politikere og skolele-
dere med spisse ører. Ja vel, vi har dårlig
skoleledelse i Norge, da må vi satse fullt
på det og utdanne mange nye ledere i
den rette tenkningen, slik at de blir gode
kontrollører for markedssystemet.
Fire reformideer
I utdanningssystemet svever fire ulike
reformidéer som professor i statsviten-
skap, Kjell Arne Røvik og førsteamanuen-
sis Hilde M. Pettersen kaller
masteridéer,
alle med uklare opphav. Med masteridé
mener de «en idé som i en periode har
fått særlig stor legitimitet og utbredelse,
89
Bedre Skole nr. 1
■
2015