Bedre skole nr. 2-2017

Klimaspørsmål

Når informasjon ikke virker

■■

tekst og

foto

tore

brøyn

Kommunikasjonen rundt klimavitenskapen de siste 25 år har

vært en fiasko. Vi må finne nye måter å snakke om klima på,

hevder Per Espen Stoknes i sin nye bok

Det vi tenker på når vi

prøver å ikke tenke på global oppvarming

Per Espen Stoknes sin utdan-

ningsbakgrunn skulle ikke tilsi at

klimaspørsmål skulle bli hans felt,

han er psykolog og underviser øko-

nomistudenter ved BI. Men nettopp

erfaringene fra psykologien gjorde at

han begynte å stusse på hvordan det

kan ha seg at vi overøses av informa-

sjon rundt klimaproblemer, uten at

engasjementet blant folk øker, ja, det

ser til og med ut til å bli mindre jo mer

informasjon vi får.

– Jeg mener dette har sin rot i det

moderne samfunnets irrasjonelle tro

på rasjonaliteten. Man tenker at hvis

folk bare får fakta, hvis de bare for-

står, så vil de ble enige med forskere

[og eksperter] og endre atferd, sier

Stoknes.

Han kaller dette «tom bøtte-

teorien», at du kan fylle hodene til

folk med fakta slik at dette endrer

dem tilstrekkelig til å være enig med

ekspertene. Et hovedproblem innen-

for klimafeltet er ifølge Stoknes at

vitenskapsfolk nekter å gå bort fra en

slik forenklet oppfatning av hva som

skaper endring.

– Mitt utgangspunkt var at når det

vi gjør ikke virker, bør vi prøve noe

annet. Dårlige løsninger er ikke bare

bortkastet tid, de kan selv være en del

av problemet. Dette er noe vi kjen-

ner godt fra coaching og psykoterapi.

Innenfor psykologien fins det et godt

dokumentert potensial for å forbedre

klimakommunikasjonen, og jeg har

forundret meg over at all denne kunn-

skapen ikke blir tatt i bruk, sier han.

Vi må skape nærhet

Ifølge Stoknes er

distansering

ett av

hovedproblemene når det gjelder

folks engasjement for klimaspørsmå-

let. Man tenker at klimaproblemet

er et problem som ligger langt unna

oss i tid og rom, og først og fremst

angår andre: «det er andre som er

ansvarlige»; «vi er så få, det spiller

ingen rolle hva vi gjør», osv. Når man

i tillegg blir møtt med abstrakte måter

å fremstille klimaproblemet på (som

CO₂ ppm-verdier eller Celsius per

århundre), så blir det enda lettere å

distansere seg. Et mottiltak er å gjøre

klimaproblemet til noe konkret, gjøre

det til noe sosialt, noe som er lett å

gjøre. Elsykkel, solpaneler i nabola-

get, mer plantebasert kosthold, er

gode eksempler på hvordan klima-

spørsmål kan bli til noe konkret.

Jeg vil, men jeg gjør det ikke

Et annet hovedproblem er det man

kaller «kognitiv dissonans», spen-

ningen mellom tanker og handlinger.

Man har særlig forsket på dette i for-

bindelse med røyking. Man får høre

at røyking er skadelig, og man vet at

man burde slutte, men det er vanske-

lig å få til. Det er faktisk så vanskelig at

det er lettere å justere måten å tenke

om røyking på: «Kanskje røyking

ikke er så farlig allikevel?»; «Andre

røyker mer enn meg!»; «Onkelen

min har røyket 20 om dagen i 50 år,

frisk som en fisk!» osv. Hjernen finner

raskt gode selvrettferdiggjøringer for

å fjerne dissonansen. Når dissonansen

forsvinner, så føler man seg bedre.

Tilsvarende for klima kan man

velge å ikke «tro» på klimaforskerne,

og legge større vekt på forskere som

sier noe annet, selv om disse utgjør

et lite mindretall. Ifølge Stoknes leg-

ger man vekt på de argumentene som

passer til handlingene sine – det er

noe vi gjør hele tiden i mange slags

situasjoner. Dette styrer også folks

reaksjoner på klimaforskningen, og

man er seg ikke bevisste på at det

skjer.

– Jeg ønsker ikke å kritisere dette,

bare å vise hvordan folk faktisk fun-

gerer. Jeg skjønner at det må bli slik,

for det er uhyre krevende å koble seg

av bruken av fossilt brensel. Hele vår

kultur er bygget opp rundt dette, og

hele situasjonen tvinger oss inn i dis-

sonans. Det blir uunngåelig slik at folk

ønsker å rettferdiggjøre seg selv, sier

han.

TEMA

BÆREKRAFTIG UTVIKLING

Bedre Skole nr. 2

■

2017 – 29. årgang