13 / 100
Skole er personlig og eksistensielt. Lærere er
realledere. De er personlige garantister for et
fellesskaps orden og retning – med seg selv
som viktigste redskap. Det kan ikke sorte-
res ut. Ledelse er, som engelskmennene sier
det: «values made flesh». Den som er lærer,
legemliggjør sine verdier. Derfor kan ikke de,
på samme måte som en del andre yrkesutøvere,
skille person og ball. Rørleggeren kan klage
på dårlige rør. Læreren kan ikke for eksempel
klage på dårlige ord.
I mye av sin gjerning vil læreren være alene.
Det er en ensomhet knyttet til yrket. Oppdra-
get er å få ting til gjennom andre. Du kan ikke
kommandere, ikke overtale og ikke presse fram
den viktige hendelsen i den andre, men står i
en evig balansegang mellom å vise deg selv og
gi den andre rom. Det blir mye et spørsmål om
personlig og faglig skjønn. Derfor er mulighe-
ten for individuell variasjon viktig. Derfor er
lærernes tro på seg selv viktig.
Jeg har brukt dette Sørhaug-sitatet titt og ofte i
samtaler med lærere. Jeg kan bekrefte at de kjen-
ner igjen dette.
Praksissjokket som erfaringsgrunnlag
Mine erfaringer, både som lærer selv og somman-
geårig skoleleder, er at viktige deler av de erkjen-
nelser som ligger til grunn for konstruksjonen av
lærernes profesjonelle selvforståelse kommer fra
praksiserfaringene. Dybden i det som i bunn og
grunn er en personlig erkjennelse, kommer fra
de
ferske lærernes autentiske møter med barn og elever
i lærings- og utviklingsaktiviteter
. Og fra
deres egen
refleksjon over hva som skjer
i disse møtene. Begge
deler er en forutsetning, både de autentiske møter
og den personlige refleksjon.
I lærerprofesjonen snakkes det ofte om prak-
sissjokk. Begrepet brukes som en slags felles-
betegnelse for noe av det som kjennetegner de
innledende erfaringene i profesjonsutøvelsen. Det
er litt upresist og samtidig ganske villedende. For
hvilken opplevelse er det som beskrives? Det å
Foto: © Eli Berge/fotofil.no
Bedre Skole nr. 4
■
2014
13