at læreren er den viktigste enkeltfaktoren (uten-
for eleven selv) for elevens læring, leder fram til
et regime som rangerer skoler og lærere etter
elevenes læringsresultater og som dermed blir
lærer
skeptisk
.
Læreren er den viktigste faktoren for elevenes
læring, ergo? Ja, ergo hva? Skulle ikke en slik kon-
statering av viktighet lede fram til en fortsettelse
som også bar bud om anerkjennelse? Svært mange
norske lærere opplever det ikke slik. I deres ører
blir budskapet heller at siden dere er så viktige, må
vi beflitte oss på å styre dere og kontrollere dere.
Eller at siden dere er så viktige, må vi jobbe iher-
dig for å forbedre dere – ved å iverksette storstilt
etterutdanning.
Det virkelig farlige, og som jeg mener at den
store lærerstreiken dette året egentlig handlet om,
blir når utdanningsstyringen antar former som
hindrer lærerne i å bygge autoritet og status på det
området som gjenstår for dem. Jeg tenker da på
lærernes kollektive arenaer. La lærerne få være læ-
rere, sto det på de streikende lærernes T-skjorter.
Lærere har i dag en stigende opplevelse av å bli
styrt. Det skjer både ved at andre i for stor grad
setter agendaen for gjøremålene i fellesarenaen
og ved at andre har for detaljerte oppfatninger om
hva lærerne skal gjøre og prioritere i møtet med
elevene. Det vil si at andre går inn i det rommet
der læreren er vant til å skulle bruke, og rette seg
etter, eget klokt skjønn.
Forfatteren Kaj Skagen skrev under lærerstrei-
ken innsiktsfullt om dette i Dag og Tid:
Lærarane streikar for å ha retten til sjølve å
avgjera når og kvar dei vil førebu seg til under-
visninga og retta stilar og prøver. Men berre på
overflata. Djupare og prinsipielt handlar det om
å berga dei siste restane av den frie lærarrolla.
Lærarrolla ligg på grensa mellom funksjonær
og fri intellektuell. Læraren må utøva yrket sitt
innanfor eit offentleg regelverk, og i så måte er
han funksjonær. Men innanfor desse grensene
må han leggje fram lærestoffet på personleg vis.
For å kunna gjere det, må han rå over originali-
tet i tanke og stå på fagleg grunn. I så måte må
han vera fri intellektuell.
Skagen oppfordrer lærerne til å ta ansvar for egen
myndighet, ved selv å ta grep om skolens organise-
ring. Men han har ikke særlig tro på at de tør. Jeg
er noe mer optimistisk på standens vegne. Og jeg
er helt enig med han i at veien til myndiggjøring
av lærerne i dag går gjennom deres kollektive
organisering.
Tillit og forventning
Samfunnet har behov for en kollektiv dannelsesa-
rena, der det store prosjektet med å videreføre
vår sivilisasjon er hovedoppdraget. Dette skal
skje gjennom lærerprofesjonens fortolkning og
realisering av det oppdraget som er nedfelt i lover
og planverk. Mye kan gå galt.
Skal dette da være rent lotteri? Jeg minner om
Terums og Molanders utmerkede definisjon av
profesjonsbegrepet, der det vektlegges at «profe-
sjonen
som en sammenslutning
vil kunne garantere
at disse oppgavene blir utført i henhold til stan-
darder for god yrkesutøvelse».
Garanti er jo et kolossalt ambisiøst ord. Men la
gå. Dette skal samfunnet kunne forvente. Dette
skal profesjonen kunne redegjøre for, både i sty-
ringslinjen, overfor elever og foreldre og overfor
samfunnet generelt. Tilhørigheten til det kollek-
tivet der kvaliteten etterprøves, og der grunnlaget
for lærerens dialog med samfunnet om sin yrkes-
utøvelse skapes, er et svært viktig element i det
som skal gi framtidige lærere tillit og status.
Foto: © Eli Berge/fotofil.no
Bedre Skole nr. 4
■
2014
17