Background Image
Table of Contents Table of Contents
Previous Page  17 / 100 Next Page
Basic version Information
Show Menu
Previous Page 17 / 100 Next Page
Page Background

at læreren er den viktigste enkeltfaktoren (uten-

for eleven selv) for elevens læring, leder fram til

et regime som rangerer skoler og lærere etter

elevenes læringsresultater og som dermed blir

lærer

skeptisk

.

Læreren er den viktigste faktoren for elevenes

læring, ergo? Ja, ergo hva? Skulle ikke en slik kon-

statering av viktighet lede fram til en fortsettelse

som også bar bud om anerkjennelse? Svært mange

norske lærere opplever det ikke slik. I deres ører

blir budskapet heller at siden dere er så viktige, må

vi beflitte oss på å styre dere og kontrollere dere.

Eller at siden dere er så viktige, må vi jobbe iher-

dig for å forbedre dere – ved å iverksette storstilt

etterutdanning.

Det virkelig farlige, og som jeg mener at den

store lærerstreiken dette året egentlig handlet om,

blir når utdanningsstyringen antar former som

hindrer lærerne i å bygge autoritet og status på det

området som gjenstår for dem. Jeg tenker da på

lærernes kollektive arenaer. La lærerne få være læ-

rere, sto det på de streikende lærernes T-skjorter.

Lærere har i dag en stigende opplevelse av å bli

styrt. Det skjer både ved at andre i for stor grad

setter agendaen for gjøremålene i fellesarenaen

og ved at andre har for detaljerte oppfatninger om

hva lærerne skal gjøre og prioritere i møtet med

elevene. Det vil si at andre går inn i det rommet

der læreren er vant til å skulle bruke, og rette seg

etter, eget klokt skjønn.

Forfatteren Kaj Skagen skrev under lærerstrei-

ken innsiktsfullt om dette i Dag og Tid:

Lærarane streikar for å ha retten til sjølve å

avgjera når og kvar dei vil førebu seg til under-

visninga og retta stilar og prøver. Men berre på

overflata. Djupare og prinsipielt handlar det om

å berga dei siste restane av den frie lærarrolla.

Lærarrolla ligg på grensa mellom funksjonær

og fri intellektuell. Læraren må utøva yrket sitt

innanfor eit offentleg regelverk, og i så måte er

han funksjonær. Men innanfor desse grensene

må han leggje fram lærestoffet på personleg vis.

For å kunna gjere det, må han rå over originali-

tet i tanke og stå på fagleg grunn. I så måte må

han vera fri intellektuell.

Skagen oppfordrer lærerne til å ta ansvar for egen

myndighet, ved selv å ta grep om skolens organise-

ring. Men han har ikke særlig tro på at de tør. Jeg

er noe mer optimistisk på standens vegne. Og jeg

er helt enig med han i at veien til myndiggjøring

av lærerne i dag går gjennom deres kollektive

organisering.

Tillit og forventning

Samfunnet har behov for en kollektiv dannelsesa-

rena, der det store prosjektet med å videreføre

vår sivilisasjon er hovedoppdraget. Dette skal

skje gjennom lærerprofesjonens fortolkning og

realisering av det oppdraget som er nedfelt i lover

og planverk. Mye kan gå galt.

Skal dette da være rent lotteri? Jeg minner om

Terums og Molanders utmerkede definisjon av

profesjonsbegrepet, der det vektlegges at «profe-

sjonen

som en sammenslutning

vil kunne garantere

at disse oppgavene blir utført i henhold til stan-

darder for god yrkesutøvelse».

Garanti er jo et kolossalt ambisiøst ord. Men la

gå. Dette skal samfunnet kunne forvente. Dette

skal profesjonen kunne redegjøre for, både i sty-

ringslinjen, overfor elever og foreldre og overfor

samfunnet generelt. Tilhørigheten til det kollek-

tivet der kvaliteten etterprøves, og der grunnlaget

for lærerens dialog med samfunnet om sin yrkes-

utøvelse skapes, er et svært viktig element i det

som skal gi framtidige lærere tillit og status.

Foto: © Eli Berge/fotofil.no

Bedre Skole nr. 4

2014

17