90 / 100
Dette er et eksempel på en handlingsplan som
bygger på at straff i form av utvisning og isolasjon
skal hindre nye voldsepisoder. Denne står i kon-
trast til forskning som viser til at man må interes-
sere seg mer for å forstå hva som ligger bak volden.
De som utøver vold, er ofte alene, ulykkelige og
ensomme (Isdal, Natvig Andreassen og Thilesen,
2003). Bruk av isolasjon og utestengning vil kunne
forsterke dette. Bruken av utvisning og isolasjon
kan oppfattes som et tegn på at pedagogene har
gitt opp. Det blir for stort fokus på straffereaksjo-
nene i motsetning til å bruke kunnskap og kom-
petanse til å lage alternative reaksjoner på vold.
En handlingsplan bør ivareta både utøver, den
utsatte og observatører, og være en fremtidsplan
der målet er å skape atferdsendring for dermed å
kunne hindre nye episoder.
Å forstå volden
Å være vitne til barn og unge som utøver vold,
er å være vitne til mennesker som ikke har det
godt. Det kommer også fram gjennom forskning at
mennesker som utfører alvorlig voldskriminalitet,
ofte har en bakgrunn med antisosial og aggressiv
atferd i barneårene (Rasmussen, 2011). Aggre-
sjon er i hovedtrekk en adferd som kommer ved
at barnet ikke oppnår sine ønsker. I møte med sine
egne frustrasjoner fyrer barnet seg opp og tar det
videre i form av negative handlinger. Denne typen
aggresjon kan komme av at barn har fått dårlige
erfaringer med å håndtere vanskelige situasjoner.
Traumatiske opplevelser, tilknytningsproblemer
og mangel på gode og varme relasjoner vil forster-
ke utviklingen av aggresjon. Aggresjon kan også
komme av at barnet har svake skoleprestasjoner,
lite sosial kompetanse, opplever utestengelse eller
sliter med konsentrasjon. Denne typen problem-
atferd starter ofte ganske tidlig hos barn, men i
mange tilfeller blir det ikke gjort noe med den før i
ungdomstiden. Det er da en fare for at de negative
handlingene har fått utviklet seg og etablert seg
som barnets handlingsmønster. I verste fall vil
det da kunne være vanskelig å endre (Fandrem
og Roland, 2013).
Følgende sitat er hentet fra boken
Ungdom bak
volden
:
Vi tenker oss en klassesituasjon hvor en jente
sitter ved pulten sin og gråter, og av den grunn
ikke klarer å følge med på hva læreren sier. Det
er lett å tenke seg at læreren og medelevene i
denne situasjonen vil lure på hva som er galt,
og vise vilje til å trøste og forstå. Så tenker vi
oss en klasseromssituasjon der en gutt slår med
et balltre på pulten sin. Læreren roper «Hva er
det du gjør!» og fortsetter bort til han. Gutten
blir fulgt ut av klasserommet og inn til rektor,
der han blir utvist resten av dagen. Ønsket om å
trøste og forstå er ikke det samme […] (Bengt-
son, Steinsvåg og Terland, 2004:94).
Avmakt og frustrasjon kan være resultat av flere
ting, for eksempel mangel på kontroll, løsnings-
muligheter, innflytelse, beskyttelse, trygghet og
det å bli sett og hørt. Hvordan, og i hvilken grad
vi opplever denne avmaktsfølelsen, må ses i sam-
menheng med hvor den oppstår og hvordan vi er
i stand til å håndtere denne følelsen (Isdal, 2000).
For barn og unge kan følelser være vanskelige,
og de trenger veiledning fra voksne på hvordan
håndtere dem. Elever som kommer i situasjoner
der de mister kontrollen over situasjonen eller
sine følelser, kan ende opp med utagering og vold
dersom de har få erfaringsmessige handlingsalter-
nativer. Da blir ofte utagering og vold en erstatter
for avmaktsfølelsen (Isdal, Natvig Andreassen og
Thilesen, 2003). I denne sammenheng blir skolen
en viktig samarbeidspartner for de foresatte for å
lære å gi barn gode handlingsalternativer isteden-
for utagering og vold.
Sosial kompetanse som ressurs
Pedagogen mente at de hadde prøvd alt og for-
talte:
Nå sitter gutten alene i hjørnet, sammen med
en assistent. Rundt han er det plassert bord og stoler
slik at vi er på den sikre siden. Han kan ikke være
med andre. I friminuttene har han et eget rom han
kan være på.
Et relevant spørsmål i denne sammenheng
er om elever med voldelig atferd har nok sosial
kompetanse og i hvilken grad skolen tar denne
kompetansen på alvor. Skolen er en læringsarena
Bedre Skole nr. 4
■
2014
90