Utdanning nr 03-2014

Innspill

Drømmen om universitet

«Argumentet om at man vil sikre bedre kvalitet, er høyst tvilsomt.» Ettersom denne prosessen muligens lever sitt eget liv og vil være vanskelig å stoppe, er det viktig at politikere og flere samfunnsaktører enn NHO engasjerer seg i debatten. En åpen debatt burde være et varemerke både for høyskoler og universiteter. Dagens høyskoler utdanner først og fremst fot- folket i velferdsstaten og utdanningssamfunnet. Den viktigste oppgaven for høyskoler er, eller burde være, å utdanne mest mulig kompetente bachelor-kandidater i sykepleie, barnehage- pedagogikk, fysioterapi med mer, til en aksep- tabel kostnad. I tillegg bør høyskolene tilby god etter- og videreutdanning. Universitetsstatus medfører større satsing på forskning og forskningsutdanning og at de ansatte skal bruke mer tid på forskning. Dette medfører mindre undervisning og omfordeling av ressurser, fra bachelorstudier til forskning og forskningsutdanning. En slik (om-)prioritering framstår som uheldig. Det er tvilsomt at dagens høyskolestudenter greit kan klare seg med min- dre undervisning og veiledning, uten at dette går ut over deres forutsetninger som yrkesutøvere. Selv om variasjonene kan være store, er det mye som tyder på at en stor andel av studentmassen, i større grad enn tidligere, har behov for mer undervisning og veiledning. Betydelig frafall fra en del av studiene kan også tyde på dette. Det faktum at for eksempel (fulltids) sykepleiestu- denter og lærerstudenter kun bruker 24–26 timer til studier per uke tilsier at det er behov for mer undervisning, veiledning og oppfølging. Ønske om universitetsstatus har naturligvis kostet en god del penger. Fusjoner, omorgani- seringer og påvirkningskampanjer koster. Det samme gjør satsing på forskning innenfor insti- tusjoner som primært er innrettet mot undervis- ning og veiledning, på bachelornivå. Ressurser som brukes til å ansette forskningsmedarbeidere, kan ikke brukes til veiledning og undervisning, men tas derfra. Det er et tankekors at man i bety- delig grad har styrket administrative funksjoner og veiledningsfunksjoner i tilknytning til fors- kning, mens man ikke har gjort tilsvarende når det gjelder undervisning og veiledning.

Flere statlige høyskoler har ambisjoner om å bli universiteter.

Clas Jostein Claussen førsteamanuensis ved Høgskolen i Oslo og Akershus

FOTO JOHNROALDPETTERSEN

Høyskolene i Bodø, Agder og Stavanger er alle- rede blitt det. De fleste av dagens høyskoler satser nå store ressurser på framtidig universitetsstatus. Til tross for at den nye regjeringen er skeptisk til å opprette flere universiteter, synes dette i liten grad å ha hatt virkning på satsingsiveren. Om man bruker landets største høyskole, Høgskolen i Oslo og Akershus, som eksempel, vil man se at høyskolens virksomhet i minst like stor grad som tidligere rettes inn mot universitetssatsing. Ut fra viktige samfunnsinteresser bør folkevalgte i langt sterkere grad forholde seg til dette. Universitetssatsingen begrunnes ofte ut fra ønske om større faglig og institusjonell frihet og fleksibilitet, som middel for å sikre god kvalitet. Ønske om høyere status anses som en gevinst, ikke bare for studenter, men også for ansatte. Man har også brukt konkurranseforhold som avgjø- rende argument: Universitetsstatus vil i større grad trekke til seg studenter, hevdes det. Det siste argumentet kan verken bevises eller avvises. Men det er liten grunn til å tro at stu- denter eller arbeidsgivere i særlig grad vil være opptatt av om utdanningen er gjennomført ved et universitet eller ved en høyskole. Det er neppe slik at for eksempel Høgskolen i Oslo og Akers- hus har mistet mange søkere fordi disse heller har ønsket å studere ved Universitetet i Nord- land eller Agder. Faglig renommé og beliggenhet sammen med andre forhold teller nok langt mer enn tillagt status. Argumentet om at man vil sikre bedre kvalitet, er høyst tvilsomt. Det finnes ikke forskning som på noen måte godtgjør at sosialarbeidere, lærere eller sykepleiere som utdannes ved et universitet, holder høyere kvalitet. Man har heller ikke forsk- ning som viser eller indikerer at økt satsing på doktorgradsprogrammer og vitenskapelig publi- sering i internasjonale tidsskrifter gir slik effekt. Man kan selvsagt argumentere mer eller mindre overbevisende for dette. Men en slik argumenta- sjon bør ha som utgangspunkt det samfunnsmes- sige behov man ønsker dekket og de behov og forutsetninger studentene som søker utdanning, har.

38 | UTDANNING nr. 3/7. februar 2014