Utdanning nr 03-2014

Fra forbundet

Utdanningsforbundet Steffen Handal | 2 . nestleder

FOTO MARIANNERUUD

Private skoler – igjen

«Flere private skoler svekker kjerneverdien i norsk grunn- opplæring: fellesskolen.»

Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen har sendt på haste- høring et forslag somåpner for at myndighetene kan gjøre unntak fra bestemmelsene omde vilkår somgjelder for at man kan drive private skolermed offentlige tilskudd. Det kommer ikke somnoen bombe at Høyre-statsråden ønsker å følge opp regjeringsplattfor- mens mål om å «åpne for at flere kan drive offentlig finansierte friskoler, og gjeninnføre en lov om frittstående skoler der kravet til formål erstattesmed krav til innhold og kvalitet». Det er imidlertid svært uklokt å gjøre dette gjennomen hastebestemmelse uten en utredning og analyse av svakhetene i friskoleloven av 2003. Disse svakhetene er nøye forbundet med de forbehold i den tidli- gere friskoleloven somgjorde den akseptabel for et politisk flertall. Disse foreslås gjeninnført. Det gjelder for det første at private skoler med offentlig tilskudd ikke skal ha anledning til å ta utbytte av driften. For det andre gjelder det bestemmelsen om at man kan nekte godkjenning dersomdette fører til «negative konsekvenser for det offentlige skoletilbudet». Disse forbeholdene virker tilforlatelige ved første øyekast. Men i praksis har de vist seg veldig problematiske. Forbudet mot å ta utbytte av driften er for det første veldig naivt, nærmest litt komisk. I den virkelige verden finnes det få eiere av kapital som ønsker å investere uten utsikt til utbytte. Selvsagt finnes det noen kapitalei- ere somer interessert i utdanningmed et idealistisk utgangspunkt. Men de aller fleste av disse vil finne et formål for utdanningen innenfor gjeldende lov. Erfaringmed kommersielle eiere av privat- skoler somfikk sin godkjenning under Kristin Clemets friskolelov, er imidlertid ganske entydige. Flere av disse har prøvd å omgå for- budet mot utbytte gjennomkreativ organisering av virksomheter som kjøper varer og tjenester av hverandre. Det er bra at noen av disse har blitt avslørt, men det krever et stort og dyrt byråkrati av kontrollører. Metodene somhar blitt brukt, var varslet somsann- synlige følger før loven ble vedtatt. Det andre forbeholdet, at man ikke skulle godkjenne private skoler dersom det fører til negative konsekvenser for det offent- lige skoletilbudet, viste seg ikke å ha noen verdi i det hele tatt. Da Utdanningsdirektoratet avslo eller reduserte antall plasser fra flere søkere i 2004 og 2005 med bakgrunn i denne bestemmel-

sen, klaget de aller fleste søkerne avslagene inn for departementet. Og mens Clemet satt på oppsigelse etter valget høsten 2005, ble alle klagene tatt til følge. Så sent som 11. januar i år forsvarer Cle- met denne beslutningen med at fylkeskommunene ikke hadde sannsynliggjort eller dokumentert negative konsekvenser for de offentlige skolene godt nok. For det første er det tåpelig å kreve dokumentasjon for et forhold som ikke er etablert. For det andre ga lovforarbeidene ingen veiledning i hvilke kriterier som skulle brukes for å tolke hva Stortinget hadde lagt i «negative konse- kvenser». Når statsråd Røe Isaksen nå foreslår en unntaksbestemmelse i loven med de samme to forbeholdene, åpner han for en praksis hvor det er umulig å vite omdisse to forbeholdene får noen prak- tisk betydning. Departementet uttaler at unntaksbestemmelsen skal praktiseres strengt og at bare skoler som «har et pedagogisk tilbud eller organisering av undervisningen som er nyskapende i forhold til eksisterende offentlige eller private skoler», vil få dispensasjon. Typisk nok blir kriteriene for «nyskapende» ikke utdypet. Dette framstårmer somomstatsråden ønsker å gi seg selv et «carte blanche» til å godkjenne de privatskolene han vil, enn somet seriøst lovforslag. Noen burde viske statsråden i øret at han uansett må forholde seg til et saklighetsprinsipp hvor kjernen er at søkere skal behandles likt. Det er med andre ord umulig for Røe Isaksen å kontrollere omfanget av nye skoler somunntaksbestem- melsen vil gjelde for, når han først har åpnet opp. Den viktige diskusjonen om private skoler handler imidlertid ikke om juridiske spissfindigheter. Den handler i første rekke om at et økende innslag av private skoler svekker kjerneverdien i norsk grunnopplæring, fellesskolen. Forskningen og erfaringer fra mange land viser at privat frihet til å velge skole fører til økt sosial segregering. Og sosial segregering gir et dårligere utgangspunkt for å oppnå læringsresultater. I tillegg kommer faren for å svekke kjerneverdier i det norske samfunnet somsosialt samhold, tillit til hverandre og dannelse.

Parolen når det gjelder privatskoler, må være: Lær av hva somhar skjedd i Sverige, og se videre til Finland!

64 | UTDANNING nr. 3/7. februar 2014