Onsdag 16. desember 2015

2

Onsdag 16. desember 2015 •

Ansvarlig redaktør: Jon Olav Andersen

Daglig leder: Morten Linnerud

Uavhengig lokalavis for Toten-bygdene

Forskjellene som egentlig ikke er så store

åsen denne sommerdagen, i fullt arbeid, men med litt tid til å prøve fisken også. Noen sider videre i albumet stopper jeg opp ved et par i sin aller fineste fin- stas, helt sikkert ekstra pene i tøyet i anledning besøket hos fotografen. Han sitter stram i ryggen og med barten omhyggelig dandert. Hun står med smykker, vakker drakt og hansker. Jeg snur bildet, og ser at det er tatt av Jul. Frøseth, Alb. Mathiesens eftflg. Strandgd. 19 i Trondhjem. «Pladen opbe- vares». Jeg kan ikke dy meg, men må slå opp. Det vise internettet forteller at bil- det må være tatt mellom 1892 og 1896. Tankene begynner å vandre. I dag er de bare figurer på små, grå bilder. Som i så mange andre album jeg har sett, ingen har skrevet noe verken bak på eller ved siden av bildene. Jeg aner ikke hvem de er. De har forlengst gått ut av tiden, og ingen husker dem egentlig, alle disse menneskene på de små bildene. De fortjener å bli husket. De levde sine liv med gleder og sorger, akkurat som deg og meg. Selvsagt, de har gått videre. Livet går sin gang. Vi må alle videre. På et par steder i albumet har mor skrevet et par navn i margen, forsik- tig med gråblyant. Noen hun visste hvem var. Men også hun har gått videre nå. Jeg innser at jeg aldri får vite hvem de var. De som tok på seg sine aller fineste

klær og gikk til fotograf Frøseth og alle de andre som tok på seg jobben med å forevige folk. I dag går vi rundt med mobilene våre og fyrer løs. Vi sender bil- der til hverandre, og tenker ikke to gang- er for å formidle et hverdagsøyeblikk digitalt. Da jeg begynte som journalist, hang det fortsatt igjen med denne respekten for fotografering. Kom vi til eldre folk, var det ofte slik at de ville skifte til finklær før vi tok bilde. Nå har vi dermed alle muligheter for å bevare livet vårt, ta med oss minner og lagre alle disse øyeblikkene som utgjør et menneskeliv. Så flott. Jeg tror likevel de beste minnene ikke bevares verken på fotoplater fra 1880 eller iPhoner anno 2015. Disse hjelpemidlene bistår hukom- melsen vår, selvsagt gjør de det. Men minnene må vi lagre inni eget hode. Der bør de få hedersplassen og stelles pent med. Jeg ser igjen bort på det velbrukte albumet. Hvor viktig var det ikke for de tidligere eierne. For meg er det mest kuriøst. Litt morsomt å se klærne og hår- frisyrene for hundre år siden eller mer. Men for dem? På disse gulnede sidene lagret de sine spesielle minner. Liv og død. Jeg ser på ei flott pyntet dame. Før fotograferingen tenkte hun og de andre sikkert mye på hva de skulle ha på seg

av klær og smykker. De ville nok også vise seg fra sin beste side, ikke ulikt det som skjer når dagens moderne mennes- ker poster bilder på sosiale medier. Bildene tatt hos fotografen ble bestilt i mange eksemplarer, også som postkort. Så kunne de sende dem til slekt og ven- ner. Omtrent som å dele med vennene av i dag, på Facebook. Er det nå så sikkert at vi er så forskjel- lige, vi som lever i dag og de som var her noen generasjoner før oss? Jeg tror de var akkurat som deg og meg, på innsi- den. Kanskje bør vi heller tenke at det sto respekt av det de gjorde og fikk til, den gangen. At det var de som var de flinkeste, forholdene tatt i betraktning, for det var sikkert ikke bare enkelt å leve et godt liv med det utgangspunktet de hadde? Før det stort sett bare var knap- per å trykke på når noe skulle ordnes. Kanskje er vi heller ikke så forskjelli- ge vi som lever på denne skrøpelige klo- den vår i dag, selv om vi ikke har de samme slags klærne og ikke har startet livet på samme sted i verden? Tanken er nærliggende. Ha en riktig god jul. Sett deg gjerne ned med et gammelt album i løpet av romjula.

Jeg sitter med et gammelt album foran meg. Det har gylne kanter, og litt mes- sing her og der. Da det var nytt, var det sikkert veldig kostbart. Albumet er vel fra slutten av 1800-tallet eller begyn- nelsen av 1900-tallet, og har gått i arv i familien. De slitte sidene er fulle av gamle bilder i svart og hvitt. Fargeløse, men fortellende. Her ser alvorlige mennesker enten rett i kamera, eller på et punkt på veggen som fotografen har sagt de må stirre på. På første side er brudebildet av de to som en gang i tiden eide albumet. Her er det ikke noe brudepar som drar hveran- dre i ørene, hopper i været eller gjør andre festlige ting til ære for fotografen og følgerne på Facebook. De sitter her så alvorlige. Litt ekstra dystert blir det når hun har svart brudekjole. Hva tenkte de der? Var de lykkelige som nygifte, til tross for at de stirrer så alvorlig på veg- gen? Eller var det mer en praktisk ord- ning, at det var slik det bare måtte bli den gangen. Ingen vet. Jeg blar litt videre. Innimellom alle bildene tatt i fotoateliér, er det satt inn et bilde fra en hverdagssituasjon. Kvinnene står med rive. En av karene en ljå. Noen står med bambusstenger. En halvstor gut- tunge står med sixpencen litt på snei. Det er et dagligdags øyeblikk, bare forstyrret av noen med et kamera. Kanskje er de på

Jon Olav Andersen

Totens Blad retter seg etter regler for god presseskikk slik disse er nedfelt i Vær Varsom-plakaten. Den som mener seg rammet av urettmessig avisomtale oppfordres til å ta kontakt med redaksjonen. Det er også anledning til å reise klage for Pressens Faglige Utvalg, Boks 46, Sentrum, 0101 Oslo, Tlf. 22 40 50 40 pfu@presse.no

Made with