Utdanning nr 10-2014

Hovedsaken MENTAL HELSE

Den vanligste grunnen til at ungdom blir henvist til psykisk helsevern, er depresjon. Og jentene sliter mest.

TEKST SonjaHolterman |sh@utdanningsnytt.noogJørgenJelstad | jj@utdanningsnytt.no FOTO ErikM.Sundt

De nye barne psykdom

«Hvis jeg hørte noen le, var jeg sikker på at de lo av meg.»

Det er vinter. Ingrid er 17 år og på klassetur på Lillehammer. Klokken nærmer seg seks og filmpremiere. Alle har pyntet seg og er klare. Alle utenom Ingrid. – De ville at jeg skulle ta på meg kjole, sier Ingrid. Det er den korte og enkle forklaringen på at hun løp ut av hytta, sto barbent i snøen i en halv time og ble sendt til barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk for umiddelbar hjelp. Den egentlige årsaken lå langt tilbake i tid. 55.300 barn og unge fikk behandling i psykisk helsevern i ‚or, viser nye tall fra Norsk pasientregister. Den vanligste henvis- ningsgrunnen er mistanke om ADHD, men for de eldste barna er det i skjemaet oftest krysset av for «mistanke om depresjon». For jentene er også «mistanke om angstlidelse» en vanlig grunn til behandlingen i psykisk helsevern. For tre år siden var Ingrid en av disse jentene. I dag er hun 20 år, har lærlingplass som servicemedarbeider innen informasjons- og kommunikasjonsteknologi og ser lyst på framtida. Utdanning møter henne på Østensjø i Oslo hvor «De» er de andre elevene i klassen på barneskolen. Ingrid har en medfødt lidelse som fører til at det vokser kuler på skjelet- tet. Etter hvert som hun vokste, ble utvekstene mer synlige og preget motorikken. – Jeg hatet måten jeg løp på. I gymmen turte jeg til slutt ikke gjøre noen ting, for jeg var så redd for at de andre skulle synes at jeg så dum ut, sier hun. Den gangen gikk hun i sjette klasse. – Kommentarer fra de andre om utvekstene førte til at jeg allerede som 12-åring fokuserte veldig på mitt eget utseende. Jeg følte meg annerledes og stygg, sier hun. Selv om de andre elevene lo og kommed ekle kommentarer, følte ikke Ingrid seg som et mobbeoffer. – Jeg tenkte aldri at jeg ble mobba, jeg visste ikke hva mob- bing innebar. Når jeg nå ser tilbake, så var det jo mobbing, det jeg ble utsatt for, sier hun. Ingrid brukte etter hvert all energi på ikke å skille seg ut, og hun løper. Å løpe er viktig for henne. – De lo av meg når jeg løp, sier hun.

på ikke å vise at hun var redd for å skille seg ut. – Du blir så redd for hva de skal tenke om deg at du ikke tenker på noe annet. Hvis jeg hørte noen le, var jeg sikker på at de lo av meg, sier hun. Mot slutten av barneskolen ble det vanskelig med skole- arbeid. Alt hun klarte å konsentrere seg om, var ikke å si eller gjøre noe feil. – Jeg smilte og lot som om jeg var blid og fornøyd, for jeg ville ikke at noen skulle se at jeg var en «taper», sier hun. Ikke engang foreldrene skulle få vite hva Ingrid syntes om seg selv. – Jeg sa ingenting til foreldrene mine. Jeg ville ikke at de skulle synes jeg var en dårlig datter, sier hun. Å holde seg selv under konstant oppsikt var krevende. Det ble slitsomt for Ingrid å gå ut, men hun tvang seg på skolen. – Jeg har vel litt av «flink pike»-syndromet og gikk på skolen for ikke å få fravær. Men i friminuttene var jeg mye for meg selv eller med de voksne, sier hun. Flere lærere visste at hun slet, og Ingrid husker dem som snille og forståelsesfulle. – Jeg sa til læreren at jeg ikke følte meg vel med meg selv. Det var trygt for meg å vite at læreren visste, sier hun. I en periode gikk hun til helsesøster og pratet om problemene sine, uten at det hjalp. Verken lærerne eller helsesøster skjønte nok hvor dårlig hun egentlig hadde det, og Ingrid bebreider dem ikke for det. – Jeg skjulte det jo. Smilte og lot som om alt var greit, sier Ingrid. Hun mener lærere burde få bedre opplæring i å gjenkjenne psykisk sykdom. – Gjemmer seg bort – Å se de usynlige barna er ikke lett. Disse barna gjemmer seg ofte bort, og for å oppdage dem, må læreren ha en overkomme- lig arbeidsmengde, sier Gro Hartveit. Hun er sentralstyremed- lem i Utdanningsforbundet og leder for faglig-administrativt støttesystem (FAS).

14 | UTDANNING nr. 11/6. juni 2014