Utdanning nr 10-2014

Portrettet

John var flink på skolen og god i idrett. Her er han ti år og fjerdeklassing på Ulstein folkeskole. – Det var den gangen sveisen skulle være litt rufsete, sier han og ler. FOTO PRIVAT

John har alltid vært musikalsk. I dag synes han det er morsomt at han gikk i «guttemusikken». Senere har han spilt i flere rockeband, mest keyboard. Han spiller også trompet og piano. FOTO PRIVAT

De første kvinneklærne John prøvde, tilhørte moren, Agny Charlotte Remø. FOTO PRIVAT

– Egentlig ikke. Men i bygda satte kristenmora- listene dagsorden. Og bygdedyret gjorde det umu- lig å skille seg ut. Jeg skjønte at hvis jeg ble avslørt, ville alt være over. Derfor lærte jeg meg å lyve. – Hvordan overlevde du i skolehverdagen? – Jeg var flink på skolen, god i idrett og over snittet musikalsk. Jeg overlevde fordi jeg lyktes på disse arenaene. Samtidig var det sårt og vanskelig å oppdage at jeg ikke var som andre gutter. – Da jeg var femten, var det nære på. Det var fredagsnatt og jeg var ute og gikk iført mors trange skjørt og pumps. Bak meg kom tre gutter som var fire-fem år eldre enn meg. Jeg visste hvem de var, og det gjorde meg livredd. I desperasjon løp jeg alt jeg kunne på høye hæler. Samtidig forberedte jeg meg på å slåss. En av mennene fikk tak i armen min og trakk meg tilbake. Han var ustø på beina. «Men i alle … Er det deg, John?». Jeg var avslørt og skrek i panikk. Jeg ville slå, men var som lammet, forteller John Jeanette. John forsøkte å overtale mannen som gjenkjente ham til å holde tett med historien. Nytteløst selvsagt. – Der og da ønsket jeg å ta livet mitt. Jeg ville henge meg. Men jeg slo det fra meg. Jeg ville jo leve. Til kameratflokken sa jeg at de ikke måtte tro på fyllerør. Utrolig nok fungerte det. Jeg pustet lettet ut. En annen gang opplevde John at en kamerat kommenterte hans lange hår og negler. Som roc- kemusiker fant han en troverdig forklaring: - «Spiller du gitar?» spurte kameraten min. Jeg bekreftet det. John Jeanette ble også avslørt av sin første kone. I 1975 fant hun en skipssekk med kvinneklær i kjellerboden. Blir avslørt – Ble du aldri avslørt?

– Jeg var løytnant og vaktsjef om bord på ubåten KNM Utvær. Kvelden før vi skulle legge fra kai i Vadsø, fikk jeg en telefon fra kona mi som spurte om skipssekken med kvinneklær i kjelleren var min. Det var som å få et knyttneveslag i magen. Jeg gjorde det klart at vi ikke kunne ta det på telefo- nen. I stedet brukte jeg hele natten på å skrive et brev. Jeg regnet med at ekteskapet vårt var over og at jeg kom til å miste jobben. – Hva skjedde? – Utrolig nok ble hun lettet. Da hun fant sek- ken med kvinneklær, fryktet hun at jeg hadde tatt livet av noen og gjemt klærne. Etter oppklarin- gen fortsatte vi å være gift, og vi fikk en sønn. Nå øynet jeg et håp om at kona mi ville akseptere meg både som mann og kvinne. Det greide hun ikke. Da lovet jeg henne å slutte å kle meg om. Men det førte til at livet mitt ble et helvete. Jeg klarte ikke å kutte ut Jeanette. Situasjonen ble til slutt uholdbar. Om bord i ubåten låste John inn Jeanette i safen. Der lå hun trygt sammen med hans NATO Cosmic Top Secret-dokumenter. Finner Kristin Et halvt år etter skilsmissen leser John Jeanette en kontaktannonse i Dagbladets spalte «Noen som passer for meg». Kontaktannonsen er skrevet av Kristin Skorpen. Seks år etter sin skilsmisse er hun moden for å finne seg en ny mann. Hun skriver at hun søker en som har kontakt med den kvinne- lige delen i seg. I flere måneder brevveksler de to, og det blir stadig flere telefonsamtaler. Men denne gangen bestemmer John Jeanette seg for å være åpen om at han er transe. Kristin vet knapt hva det er og lar seg ikke skremme. Nå kommer hun feiende inn døren, men forsikrer at hun straks skal ut igjen. En flott dame, somutstrå-

ler masse energi og varme. Hun gjør det klart at hun har stilt opp nok i media. Men så går hun likevel med på å bli fotografert sammen med sin mann. For i likhet med ektemannen synes også Kristin det er viktig at kjønnsmangfoldet synliggjøres. Kristin vokste opp i Os kommune syd for Bergen og var lærer da hun flyttet sammen med John i 1987. – De første gangene John kom på middag som Jeanette, var han som en forskremt alv som nett- opp hadde forvillet seg ut fra skogen. Han var så sårbar, sier Kristin. Selv undervurderte hun hvor vanskelig det ville bli å leve med en transe. I begynnelsen var hun bare spent. – Jeanette har tatt veldig mye plass. I tillegg fikk jeg en hel forening på kjøpet, sier Kristin og sikter til Foreningen for transpersoner, som John Jeanette ledet i mange år. Har overlevd på humor – Hadde vi ikke hatt humor, ville ikke dette ekte- skapet overlevd, sier Kristin, og John bekrefter det. Kristin er klar på én ting. Det er John hun er gift med, Jeanette er en venninne. Hun tar ikke med seg Jeanette til sengs. Hun er ikke lesbisk. Jeg spør om John noen gang har vurdert å skifte kjønn. – Jeg har vurdert det, men slo fra meg tanken. Transe vil jeg alltid være. Det er ikke en rolle jeg kan gå inn og ut av. Det tok litt tid før Kristin forsto det. Samtidig har jeg alltid vært trygg på seksua- liteten min. Jeg har bestandig visst at jeg er hete- rofil. Jeg pleier ofte å si – litt forenklet – at jeg har mannskropp og kvinnehode, forklarer Jeanette. Er bestefarmor Da sønnen til John Jeanette fylte 21 år, bestemte faren seg for å fortelle at han er transe. Kristin var

28 | UTDANNING nr. 11/6. juni 2014