Utdanning nr 10-2014

Kronikk

så vel uunngåelige som unødvendige påkjenninger dette kunne dreie seg om. Alt fra alvorlig sykdom, psykisk sykdom, plutselige dødsfall, selvmord i det nære nettverket, og videre høyt konfliktnivå mel- lom foreldre, om å leve på randen av skilsmisse, om vold og overgrep fra familiemedlemmer. Vi gjorde et skikkelig nummer av utfordringen vår, og for å komme raskt til sluttresultatet, var sva- rene fra lærerne helt entydige. Vi fikk intet kjent eksempel på et slikt brev. Norge på langs. Etter første bomtur spurte vi på de neste stedene om de hadde hørt om et slikt brev. Nei. Når lærerne ikke gikk i forsvar, kan det ha sam- menheng med at vi på forhånd roste skolen mye når det gjaldt omsorg i krisepedagogisk sam- menheng. Vår ros handlet om de mange rappor- ter vi hadde om aktivering av lett tilgjengelige beredskapsplaner for så vel kriser og katastrofer i lokalsamfunnet som kritiske hendelser knyt- tet til skolesamfunnet, inkludert kjente dødsfall i nære relasjoner hvor elever var pårørende. Det var ikke vår hensikt å gjøre lærerne beskjemmet, men etter responsen å dømme var det akkurat det som skjedde. De rettet imidlertid blikket innover mot seg selv, og konkluderte med behovet for «bedre bedriftskultur for omsorg i skolen!» Underveis fikk vi mange spørsmål om hva et slikt brev burde inneholde, mange detaljspørs- mål som tydet på at de tenkte å skrive et slikt brev, og spørsmål om hvordan man skulle unngå å gi foreldre en følelse av at man trådte over den fine linjen som heter «privatlivets fred». Lærerne skjønte umiddelbart at det siste punktet kunne de lett håndtere ved å snakke om barnets beste, som faktisk er nevnt i Barnekonvensjonen, og knytte det til bedring av relasjonen, som alltid bedrer undervisningen. Vi oppfordret ikke lærerne til å bruke barnet som mellomperson, men å gå rett til foreldrene. Dette handlet om voksenansvar på «Sjelden hadde de fått så mange positive reaksjoner hjemmefra etter et brev fra skolen.»

regjeringsplanet. Dessuten dreiet det seg om sko- lens åpne hånd ut mot alle foreldre. Vi foreslo at barnet skulle bli orientert om brevet av foreldrene når det kom hjem. Til slutt, og da har vi kommet til Kristiansand, reiste en rektor fra Lyngdal seg i for- samlingen og sa: «Skriv et utkast og send meg, så skal jeg sende det til alle foreldrene med en gang! Jeg ber om det fordi jeg vil at det skal være kri- sepedagogisk patent». Det gjorde vi og publiserte brevet i bladet «Utdanning» som leses av hundre og femti tusen norske pedagoger! De rapportene vi har fått fra lærere vi senere har møtt, har også vært entydige: Brevet førte ikke til en strøm av nye omsorgsbehov, men noen veldig viktige beretninger. Sjelden hadde de fått så mange positive reaksjoner hjemmefra etter et brev fra skolen. Rektoren fra Sørlandet opplevde det som «en strøm av takksigelser!» Salutogenesens far, Aaron Antonovsky, som i 1987 skrev boken «Že Mystery of Health», over- satt til norsk 25 år etter (!), gikk på jakt etter fak- torer som hang sammen med at personer som hadde opplevd det aller verste i noen tilfeller kunne komme videre med forstanden i behold, og de rapporterte rimelig god livskvalitet. Det var dette han kalte «helsens mysterium», og det ville han avsløre. For å gjøre en lang historie kort samlet han konklusjonen sin i begrepet «sammenheng i livet». Til tross for at de katastrofale hendelsene så å si hadde revet livet fra hverandre («disrupted»), hadde visse faktorer bundet det sammen igjen. Med sin firepunktsliste er han blitt en veiviser for omsorgen for barn som har opplevd harde vilkår. Det første Antonovsky nevner som viktig, er at livet og hendelsene ble begripelige. Det vil si at utsatte barn må få en forklaring på det som har hendt, en forklaring i et språk de kan forstå. Det er i tråd med Antonovsky at to nye, norske dok- torgrader (Universitetet i Stavanger) om bedre hjelp til små barn etter skilsmisse blant annet handler om at de får hjelp til å begripe årsaken til at mamma og pappa ikke lenger vil eller kan bo sammen. Dernest understreker han at livet må bli forutsigbart, og deretter må hendelsene bli hånd- terbare. Det vil kort og godt si at det går an å sette ord på dem, snakke om dem, skrive dem ned. Det

er viktig å minne lærerne om at mange vonde ting som hender der hjemme, er vanskelig håndter- bare, i alle fall til å begynne med, fordi følelsene ofte er så kraftige og spenningen så sterk. Da er det viktig at skolen, ved hjelp av helsesøster og alle de andre, kan fremme den viktige håndterbarheten, for en bedre mental helse. Det siste punktet hand- ler blant annet om at det er meningsfylt. Vi vil her understreke betydningen av å forklare barn hvor- for det kan gjøre godt å snakke med noen. Hvorfor vi tar opp temaer som kanskje får dem til å gråte. De skal åpne for å forstå, og så skal vi hjelpe dem til å lukke for å få fred. Menneskelig omsorg og omtanke er blitt et spe- sielt «hett» forskningsområde i den senere tid. Da handler forskningen om forsøk på å forstå kildene til praktisert empati og omtanke, den sistnevnte også kalt mentalisering. Om disse temaene er det skrevet og forsket meget det siste tiåret, men den siste runden som jeg vil ta her under temaet omsorg i skolen, går gjennom hjernen. Det vil si den omfattende oppmerksomhet empati og omtanke har fått innen det som har fått betegnel- sen kognitiv nevrovitenskap. Den er like mangfol- dig som all annen vitenskap, men for vårt formål er det nok å understreke at disse forskerne anser hjernen som bruksavhengig, den bygges av erfa- ringene. «Det finnes ikke noe mer biologisk enn erfaringer», sier en av de fremste forskerne, Bruce D. Perry. Det vil si at empatien i utgangspunktet som uferdig struktur, er medfødt, for deretter å bli formet av opplevelsene, erfaringene, og vekt- leggingen i barneoppdragelsen. Når det gjelder omtanke, mentalisering, så bygger nok den på den medfødte og tidlige sosialiserte empatien, men den hører hjemme i høyere, kognitive, lag i storhjer- nen. Omtanke er dermed et oppvekstresultat som utvikles langsomt og antas å bli bygget til et fore- løpig høydepunkt omkring tjuefemårsalder! Den videre finpussing og «tilsliping» vil finne sted i det levende liv som for eksempel lærer eller psykolog. Og selvsagt sommor og far. Én av pionérene på dette forskningsfeltet heter Tania Singer, tysk psykolog med hjerneforskning som spesialområde, og første kvinnelige direktør ved et eget Max Planck-institutt i Leipzig. Ved å gå til selve kilden, hjernesentrene, studerer hun nå

50 | UTDANNING nr. 11/6. juni 2014