Utdanning nr 08-2014

Innspill

Bønn i grunnskolen

Arnfinn Haram gir en del gode svar på disse spørsmålene: «Det har fyrst og fremst å gjera med at trua på Gud er fortrengt. Sjølv om mennesket skulle ha ei tru, er det ikkje god tone å seie det i den offentlege sfæren. Vi har hamna i ein slags from deisme, der Gud er ein garant for moral og meining utan nokon slags levande og handlande relasjon til skaparverket. Mykje nyare religiøsi- tet reknar ikkje med ein trancendent, levande, viljande og handlande Gud. Det er meir tale om energiar og åndelege kvalitetar i vår menneskelege konstitusjon. Som mange andre unge lærere som ble utdan- net på syttitallet, var jeg glad for at bønnen og salmesangen forsvant fra klasserommet utover åtti– og nittitallet. Bønnen og salmesangen hørte ikke hjemme i et moderne klasserom. Langt inn i den norske kirken fikk skolemyndighetene støtte for at bønn og salmesang ikke hørte hjemme i grunnskolen. Mange av oss unge lærere fôret hverandre med religionskritikk. Vi fokuserte mer på all religi- onstvangen og ufriheten kristendommen hadde skapt de siste tusen årene enn alle de positive virkninger Bibelen hadde hatt for landet. Etter hvert som sekulariseringen skjøt fart, argumen- terte vi også for at alle barna som kom fra kir- kefremmede hjem og våre nye landsmenn med annen religiøs bagasje måtte slippe religiøs påvirk- ning i skolen. Skolen skulle være verdinøytral. Resultatet er blitt at dagens norske grunnskole- hverdag er nesten kjemisk fri for bønn og salme- sang, unntatt i noen få reservater på Sørvestlandet. Har vi mistet noe verdifullt i skolehverdagen de siste førti når bønnen gradvis er forsvunnet fra rammeverket i skolehverdagen? Ja, mener jeg. Skolen er på flere måter blitt fattigere. For det første mistet vi noe av rytmen i skolehverdagen når vi mistet de religiøse ritualene. I 1974 begynte skoledagen med Fader vår og en sang. Så bad vi

bordbønn før vi skulle spise i langfri, og dagen ble avsluttet med en sang og avslutningsbønn. Hvem glemmer vel «Ha takk o Gud for dagen»? Dette var en trygg og rolig ramme for skolehverdagen. Dernest hadde salmer og bønner en pedagogisk funksjon. Elevene lærte å pugge utenat. I 1974 kunne de fleste elevene Fader vår og Fedrelands- salmen utenat. På samme måte som jøder og mus- limer fortsatt lærer seg å pugge bibelske tekster og utdrag av Koranen. Mange av de store forfatterne og billedkunst- nerne før 1960 har mye bibelsk tankegods innvevd i kunstverkene sine. Tenk på Vasilij Kandinskijs bilde «Allehelgensdag» og Henrik Ibsens ver- ker. Men hvis Bibelen er en nesten ukjent bok for elevene, er det vanskelig for dem å forstå disse kunstverkene. Som lærer har jeg merket denne utviklingen. Broder Arnfinn Haram kommer med noen vek- tige tanker om bønnens betydning for å forstå vår historie: «Gjennom heile vår historie går det eit tog av bedande menn og kvinner. Dei har stått for mykje av kulturen i det heile: jorddyrking, hage- bruk, arkitektur,musikk, bokkultur og bibliotek, skular og universitet, men basisen er bøna.» Kan- skje hindrer vi barna å leve seg inn i historien ved å frata demmuligheten til daglig bønn på skolen? Jeg har skiftet mening fra å være en ung og religi- onskritisk lærer til å bli en erfaren lærer som tror elevene trenger noen faste ritualer og punkter for å få rytmen tilbake til skolehverdagen. Jeg tror nå at broder Arnfinn Haram har rett. Den flate mate- rialistiske rammen som nå utgjør rammeverket i den norske skolehverdagen, er for trang. Noe vik- tig har falt ut av den norske grunnskolen de siste førti årene. Resultatet er at elevene er blitt taperne og blir indoktrinert i at tilværelsen mangler faste punkter. I dag er klassesettene av bibler og salmebøker for- svunnet, eller i beste fall satt på loftet, på mange skoler. Når skal en lærer som er uenig i skolepla- nene, si at nok er nok?

Knut O. Mygland grunnskolelærer i Songdalen FOTO PRIVAT

Nå er jegmidt i mitt siste skoleår. Da er det ikke så unaturlig at jeg gjør meg noen tanker omopple- velsene i skolestua gjennom40 år somallmennlærer i grunnskolen. Omhvor lydig og ukomplisert lærer jeg har vært. Læreplaner har kommet og gått og fortalt oss hvordan vi skal undervise. Bak disse læreplaner ligger politiske kompromisser som følge av press- gruppers påvirkning og såkalte forskningsresul- tater. Noen ganger lurer jeg på hvor langt borte fra mitt grunnsyn læreplanene måtte være før jeg ville si at jeg ikke kan undervise etter denne planen. Som eksempel på hva jeg mener vil jeg ta utgangspunkt i bønnens plass i skolehverdagen. Katolikken broder Arnfinn Haram skrev et essay om bønn rett før han døde. Essayet begynner slik: «Når las du sist ein artikkel om å be, i ein publikasjon som har det allmenne samfunnet som adressat? Når såg eller høyrde du eit program om bøn i dei vanlege kana- lane?» I mine 40 år som grunnskolelærer har bønnens plass i skolen endret seg fra å være en viktig del av rammeverket i skolehverdagen til å bli helt fravæ- rende, nesten ulovlig etter norsk lov. Hvorfor har denne endringen skjedd, og hvordan virker det inn på barnas skolehverdag?

«Skolen er på flere måter blitt fattigere.»

42 | UTDANNING nr. 8/25. april 2014