Utdanning nr 16 - 2014

< Fotballen har Eivor Evenrud hatt med seg fra tidlig i livet.

> Eivor Evenrud er frittalende som Pippi. Inspirasjonen kom tydelig- vis tidlig.

behandle barn ulikt. Alle barn er forskjellige.»

– Du kaster bort talentet ditt, fikk Eivor høre av læreren da hun slutta på allmennfag på videregå- ende etter ett år. Hun var så flink i matematikk. Men Eivor ville bli barne- og ungdomsarbeider. Først etter å ha jobbet i barnehage begynte hun på førskolelæ- rerutdanning, med matematikk og utefag som fokusfag. Fortsatt ergrer kommentaren fra vide- regående henne: – Matematikk er fortsatt moro. Jeg kunne sik- kert blitt en flink revisor, som min mor er. Men hvorfor måtte akkurat den interessen bestemme framtida, sier hun. Nå har hun arbeida ti år som pedagogisk leder, mest på småbarnsavdeling. – Jeg er øvingslærer også. Og her forleden sa en student, mens hun så ut over all aktiviteten i avdelinga: Hvordan kan alt dette skje? Du har jo ikke gitt en eneste beskjed. – Og det er nok riktig, fortsetter Eivor. – Jeg gir svært sjeldent kollektive beskjeder. Det trengs ikke når barna er trygge på at hvis de ikke leiker med plastilin akkurat nå, mister de ikke sjansen. Noe av det viktigste når du skal arbeide i barnehage, er å behandle barn ulikt. Alle barn er forskjellige. Ett barn er livredd for hunder. Derfor leier jeg det barnet når vi er på tur. Men de kursene vi blir sendt på, har aldri det perspektivet, tvert om, sier hun. Historieutveksling Eivor har tatt med seg barn i sin egenpause hver dag i flere uker. Helt til barnet er helt trygt på at Eivor kommer tilbake når pausen er slutt. – Er det profesjonelt å være så personlig med barna?

Hun svarer med en historie: – Det flotteste prosjektet vi har hatt, starta med at barna spurte oss om personlige ting. Meg spurte de for eksempel om arret jeg har på hånda, og om jeg var storesøster eller lillesøster. Da fortalte jeg jo at jeg hadde fire brødre, og at en av dem lå i magen sammen med meg. Så fikk vi ansatte ideen om å spørre sjøl. Barna fikk bøker med hjem, der vi ba foreldre og andre om historier, bilder og andre minner. Vi fikk tilbake bilder av sparken en far hadde hatt som liten, og en dag han kjørte med den, så … Slike historier fikk vi, og slike historier fortalte vi sjøl. At vi var åpne om personlige ting, ga oss svært mye igjen, sier hun. – Hva får du ikke tid til å gjøre fordi du skriver blogg? – Ingenting, tror jeg. Det jeg skal skrive, kom- mer under turene jeg går. Jeg har alltid vært glad i å skrive og har fått høre at jeg har vært flink til å skrive. Hva bruker jeg ellers tida til? I går spiste jeg middag med noen venner, så dro jeg med noen andre venner til Litteraturhuset, svarer Eivor, som bor aleine. – Fotball, sier hun plutselig. – Jeg ser på fotball, og jeg spiller fotball. Før var jeg midtstopper. Nå spiller jeg sjuerfotball, og alle må spille overalt på banen, forteller hun. Gjenfødelsen som fotballspiller kom etter et utdrikkingslag for noen år siden. Det samla mange av jentene som hadde spilt sammen da de var yngre og bodde på Gjøvik. Nå hadde de havna i Oslo og bestemte seg for å gjenoppstå som Oslo- lag. – Hvis Utdanning skal ha bilde av meg, vil jeg gjerne ha med meg fotballen, sier hun. – God pasning, svarer jeg.

Spørsmålet jeg gjerne ville blitt stilt Vi trenger et ekstra barneombud, et slags barnehageombud. Kan du? Ja, jeg begynner i morra. Men jeg krever å få være minst to dager i uken sammen med barn i barnehage.

31 | UTDANNING nr. 16/3. oktober 2014