Utdanning nr. 7 - 2016

Friminutt

Petit Au! Tomat!

Tilbakeblikk

For 50 år siden Norsk Lektorlags kurs- senter «Hurdalssjøen» Det er neppe uten grunn Hurdalnavnet har god klang. Kan hende er det gamle glass- verksnavn som ennå gir gjenklang – kanskje er det assosiasjoner om jomfruelig natur og bortgjemte grønninger. Norsk Lektorlag åpner med sitt nye kurs- senter gløttet inn til Hurdalen. Midt i dens hjerte på vollkammen nede ved Hurdalssjøen ligger den innkjøpte tomt. For 25 år siden Brudd om tid til ledelse Det er brudd i forhand- lingene mellom staten og Norsk Lærerlag om mer tid til ledelse og administrasjon i skolen. Bruddet skjedde ons- dag 3. april. Partene sto så langt fra hverandre at det var umulig å forhandle videre (…) Tid til ledelse har i hovedsak vært uendret siden 1977, samtidig som kravene til aktiv ledelse generelt har økt betraktelig. Den Høgre Skolen nr. 7/1966

Ole Foss skribent og lærer ARKIVFOTO PRIVAT

– Kom an, ketchup! Vitsen er fortsatt på topp ti blant vordende humorister i alderen seks til åtte år. Og her må Den Kongelige Norske Skole se sitt ansvar; ta vare på og utvikle humoren i barna. For det er disse som skal kle rollene sommorokopper om 20 år i NRK, TV2 og TVNorge. Om kringkasting finnes, da. Det er automater som skulle være tema for denne selvskrevne petiten, ikke påkjørte tomater og dårlig humor. Likevel: Moroheta som går på NRK Super og alle barnesteder, har autogenerert lat- ter. Latter på boks har herjet siden 1960-tallet, og mange steder lager også filmer seg sjøl med stadig mindre andel av ekte skuespillere, kulisser og ani- matører. Folk jobbet 45 timer i døgnet før for å få til de perfekte Disney-figurene. Slike døde ut. Ikke bare fordi de røkte på jobb, ikke bare fordi de ellers ville vært 140 år i dag, men funksjonene deres er overtatt av animasjonsprogram. De tynnhårete menn med hornbriller og blyanttyggende buste- jenter i svart og rosa satt krumbøyd over arkene den gang og gikk så inn i arbeidet at mange av dem endte opp som tegnefilmfigurer sjøl. I 2016 sum- mer det fra kjempeharddisker, og hele tegnefilm- verden er snart en stor terabyte. Altså; ting gjør seg sjøl. Barn steiler om de ikke møter ei vannkran som skrur seg på når henda kommer 5 cm fra. Eller lys som ikke skrur seg på når de entrer rommet. Bare innrøm det; du liker også at iPad-en din allerede har funnet artiklene for deg. Du trenger ikke vite om andre ting. Derfor henger TV i en tynn tråd. Ikke fordi skjermen er så tynn og lett at den festes i taket, men fordi det meste er designet for automatikk i hverdagen. Du er jo mye lettere å hanskes med som konsument om «de» vet hva du liker, for da får du mer av nettopp det. Gutter vil se kampsport eller hasar- diøse stunt, mens jenter vil se fitness-program og bloggere som møter andre bloggere. Bestefar og bestemor ser fortsatt TV. Hun sitter og rugger på en stor potet og ser oppussingsprogrammer om drømmehus hun aldri fikk, mens han ser spek-

ILL.FOTO MAXIPHOTO/ISTOCKPHOTO

«De som ikke mestrer touching, blir de nye klasseløse, kasteløse, cashløse og til og med fredløse i ytterste konsekvens.»

takulære jernbaneturer til steder han aldri kom- mer til.

Tavler, tastatur, penner, blyanter og bøker redu- seres til museale gjenstander inne i glassmontere. Før kunne ingenting «touches» uten at barna fikk bank. Vi er for lengst gått inn i touch-alderen nå. Uten touch i hvert fall, ikke bank! Framtidas elever er touch of class eller kanskje class of touch? De som ikke mestrer touching, blir de nye klasseløse, kasteløse, cashløse og til og med fredløse i ytterste konsekvens. Ikke for det; innimellom kan unge møtes i «Far Min», der de kjemper om å overleve langt borti skaugom i et ikke-digitalt samfunn som på gamlefar sin tid. Jeg kan stille sommentor!

Norsk Skoleblad nr. 14/1991

34 | UTDANNING nr. 7/15. april 2016