Første Steg nr. 2 -2016

FAG OG FORSKNING

Hvis gruppen skal fungere godt, må enkeltindividet komme til sin rett. Hvis et individ skal ha det OK, må gruppen fungere OK. Det er nødvendig å fokusere på enkeltindividet og gruppen ellers kan bildet bli litt skjevt og ensidig (Bae, 1996: 172). Fokuset i undersøkelsen er hvordan voksne imøtekommer barns initiativ, og hvilken betydning dette har for samspill under polyadiske forhold. I undersøkel- sen bruker jeg Schaffers (1984) begrep polyade som en betegnelse på en stor gruppe. TEORETISKPERSPEKTIV I undersøkelsen har jeg hatt fokus på hva barn og voksne gjør sammen, og hva de gjør som skaper muligheter for gode opplevelser i gruppen. Jeg har utforsket teoretiske perspektiver somatmosfære, improvisasjon, gruppe, fellesskap og deling av fellesoppmerksomhetsfokus. Det var flere interessante funn som viser hvordan barna forholder seg til gruppen og hvordan de voksne fordeler sin oppmerksomhet mellom enkelt- barnet og gruppen. I denne artikkelen trekker jeg fram tre av temaene fra undersøkelsen: «Med- oppleve», «En konsert av innspill» og «Henge seg på». Temaene viser hvor- dan barna forholder seg til fellesskapet og gruppen. Undersøkelsen viser også

hvordan de voksne legger føringer for fellesskapet og barns mulighet til og opplevelse av å ha påvirkning i gruppen. Undersøkelsen viser at dersom bar- nas initiativ blirmøtt av lydhøre voksne, åpner det opp for samspill i gruppen. MEDOPPLEVE I «Medoppleve» har jeg sett på de barna som tilsynelatende ikke er med, men kanskje er med likevel. Bae (1996) viser til at det alltid står et barn og observerer. Barna som følger med på det som skjer, de som ser på fra avstand, de somer nært innpå, og de som stopper opp og ser på en liten stund. Det kan også være de som betrakter før de «henger seg på». Mine observasjoner synliggjør at barna ofte stopper opp et lite øyeblikk midt i en aktivitet og ser eller følger med på hva som skjer, før de går videre. Sandvik (2001) mener at betrakte- rens gave til atmosfæren, er at de tillater individuell ro. Når det tillates bare å sitte og se, gis det tid til å puste medmagen å hengi seg til detman betrakter (Sandvik, 2001;40). Her er et eksempel fra min under- søkelse som viser medopplevelse. UTENFOR, MENLIKEVELMED En voksen og fire barn i toårsalderen leker «Bjørnen sover». Thomas ligger

under teppet og er bjørn. De synger; «Kanman aldri være trygg». Her tar den voksne påThomas i det de synger trygg. Amund som sitter og ser på, ler og sier; «Ehe, han er borte.» Deretter vræler han i skrekkblandet fryd. Han reiser seg og løper bort til de som leker. Fredrik står litt bortenfor lekens kjerne og følgermed. Når bjørnen våkner og vræler og noen barn ler, ler Fredrik også. Det ser ut til at han deler opplevel- sen selv om han ikke er direkte med i leken. Selv omet barn ikke ønsker å være med, trenger det ikke bety at det ikke er interessert. Å gi Fredrik mulighet og rett til å følge med fra utsiden er også erfaringer Fredrik tar med seg om livet i gruppen. Kampmann (2008) skriver at institusjonens fysiske og romlige ram- mer utgjør et ganske vesentlig aspekt av den atmosfæren barna skal ferdes i, og som de selv bidrar til utviklingen av. Barns ønske omå stå og se eller gå ut og inn av leken er noe barn selv velger. Det er de voksne somåpner opp formulighe- ten. Dette understreker hvor viktig det er at barnamøter forståelse for hvordan de sanser og fornemmer sin tilværelse i det offentlige rom (Kampmann, 2008). IMPROVISASJON En voksen ogmange barn kan også ha et felles oppmerksomhetsfokus. Det kal- ler jeg «En konsert av innspill» i min undersøkelse. Damå barn og voksne kunne improvi- sere. Lobmann (2006) beskriver gangen i improvisasjon somå gi et tilbud, motta

50 | første steg nr 2 | 2016