Stod Sus mai 2022

Utdrag fra Johannes Kjesbus bok «På jakt». Skildringer fra skog og fjell i Nord-Trøndelag. Utgitt i 1934

Bjønn og bjønnjakt i Stod I Stod var Ola Hatlingåsen den mest kjente bjønnskytteren i sin tid, ut over første halvdel av forrige århundre. Han skjøt mange bjønner, tok noen i glekse også visstnok. Da han var blitt en gammel mann og mindre spenstig til å ferdes i fjellet, tok bjønnen en gang hevn over jegeren. Det var utpå eftersommeren, Ola reist til fjells på slått. Så traff han en bjønnbinne med to unger. Og da Ola aldri hadde vært redd bjønn, gav han seg til å stå og se på at binna jaget ungene opp i et tre. Da det var gjort, kom den drivende og slo kall’n overen de, og gav han juling så det forslo. Da binna hadde drevet på med dette enstund, la den hode ned til Ola og lydde om der var liv i ha,. Ola kjente til denne bjønnens fremgangsmåte og holdt pusten. Og når binna ikke merket livstegn, strøk den fra ham og bort i skogen, kanskje for å finne et passende gravsted. Da nyttet Ola anledningen til å komme sig vekk fra bjønnkloa, og med å sette til den siste rest av sine krefter greidde han å komme heim. Han blev liggende til sengs en tid efter den med farten. Men enda verre vilde det nok ha gått med ham, dersom han ikke hadde hatt en bundt ljåer på ryggen. De tok av noe for slagene bjønnbinna leverte. Ola hadde to sønner, Tarald og Ola. De var også kjente bjønn skyttere. Både faren og de to sønnene hadde flintlåsbørser så står «på lo» at det blev bare to og en halv kule av ei mark bly. Også skjøt de mangfoldige bjørner. Han begynte tidlig å inter essere sig for jakten. Omkring 1866 skjøk Isaak Sten, den senere kjente lærer og kirkesanger, og Peter Taraldsen tre bjønner en vår på Langse tervollen. Det var en binne og to yngre dyr, visstnok vettleer. I alt var det fem bjønner fremme ved volden den gang, men to kom fra det med livet. Senere skjøt Sten og Taraldsen en bjønn i Henninga, og tok en med glekse. Olaus Elli er vel den eldste nulevende Stodbygg som har skutt bjønn. Han begynte tidlig å interessere sig for jakten. En vår i 1880-åra var han, Andreas Gulling og blikkenslager Kaseper Susegg i lag på bjønnjakt i Roktdalen og Snåsafjella. De drev på i fem døgn, var på mange setervoler, og såg ferske – spor etter bjønn, men det lyktes ikke å komme innpå noen. Butulf Gifstad som også var ute på jakt de samme døgn skjøt en bjønn i Rokt dalen, det fikk de høre siden.

Senere tok Olaus en bjønn på gift i Laupsmarka. Apoteker Høegh hadde skutt en elg der, og fikk Olaus til å legge ut gift i avfallet, i levra og lunden av elgen. Ikke så lenge efterpå lå der en bjønn tyve – tredve meter fra det sted der den hadde forsynt sig av de giftige sakerne. Og den siste bjønnen som så vidt vites er lagt ned i Stod skjøt Olaus Elli i Klæbumarken. Bjønnen hadde slått sauer der. Så reiste Olaus sammen med et par andre, der var Ole Wollan og Mortinius Forset, borti marka for å gjøre det av med saumor deren. Oppe i skogen der de ventet å få se bjønnen, hørte de noe slags «korring», og trodde der var bjønn. Men de oppdaget snart at låta kom fra en sau som bjønnen hadde skamslått. Den hadde forresten skadd eller revet i hjel flere sauer. Men som jegerne for stilt frem og lyttet spent, fikk de høre at bjønnen «knarka og åt», det var et av saueslakta den godgjorde seg med. De to andre karene blev igjen, Olaus drog sig varsomt frem mot en tellpull der bjønnen lå. Det var uråd å få se den. Men plutselig reiste den sig for å luske vekk, den ante vel utåd. Da small det, og bjønnen bled liggende ca. hundre meter fra det sted der den fikk skuddet. Omkring 30 mann drev med veioarbeide ved Klæbu, og det traff slik at lensmann Røhme hadde kommet oppover for å se på arbeidet. Både lensmannen og veiarbeidskarene kom opp i marka, og bjønnen blev båret frem til gårds under sang og hurrarop. Så stilig avferd fikk den siste bjønn i Stod. Fra sine gutteår forteller Olaus om en gang da buhunden på Elli var i kast med bjønn i utnarka straks bortenfor gården. En kveld var Ove Elli, far til Olaus, kom heim fra Steinkjer, hørte han hunden grassere borte i marken. Dagen efter tok de med hunden borti der for å se hvad den hadde gjøydd på. Og de blev i under over at på tre steder rundt noen større teller var jorda svart, som der skulde gått harv. Slik var jorda opprevet, oppsparket i en runding på et halvt mål eller så omkring hvert av de tre grantellene. De blev snart klar over hvad årsaken var til dette. Hunden hadde vært efter bjønnen, som for å verge sig hadde gått rundt trærne, revet opp torv og lyng og kastet efter hunden, Og de holdt det gående en hel dag til sene kveld på denne måten, men så måtte hunden gi opp, når der ikke kom hjelp.