Bedre skole nr. 4-2014

gå inn i autentiske møter med barn og unge, med en pedagogisk intensjon om læring og utvikling, er ikke bare et møte med den eller de andre. For den nyutdannede og uerfarne læreren er det også i høyeste grad et møte med seg selv. Det vil si et møte med den hun er når hun, g jennom å bruke sitt ferske og på mange måter skjøre profesjonelle skjønn, prøver å lede et fellesskap i lærings- og utvi- klingsaktiviteter . Og la meg bare slå det fast: dette møtet må til. Jeg tror ikke noen kan forskånes for det. Når dette møtet beskrives som et sjokk, må jo det henge sammen med et overraskelsesmoment. Noe hender, som en kanskje trodde eller håpet at utdanningen skulle ha umuliggjort. Men dette er en del av profesjonaliseringen som ikke er til å komme utenom, fordi dette er helt personlig. Lærerarbeid er relasjonsarbeid med pedagogisk siktemål. Slik er det, uansett hvor høyt utdannet en lærer er. I tillegg til sin faglige og didaktiske kunnskap er læreren er i sin yrkesutøvelse av- hengig av sine egne relasjonelle egenskaper og ferdigheter. Fordi læreren som individ er det ene elementet i den triangulære relasjonen som så å si skal bære hele oppdraget gjennom. Det andre elementet er eleven. Og det tredje er det innholds- messige som samhandlingen skal omhandle. Det høres kanskje elementært ut. Men profesjonelle lærere kjennetegnes av ydmykhet og respekt for det uhyre komplekse og unike i akkurat dette. Læreren skal, gjennom autentiske møter med andre, nå fram til den enkelte og realisere en pe- dagogisk intensjon. Det at elevene og læreren sammen går inn i et spesifikt fagfelt eller fenomen og har en læringsorientert dialog om dette, skal også fungere. Da skal man kjenne seg selv og sine personlige styrker, som man kan ta i bruk i disse møtene. Denne selvinnsikten og kritiske oppmerksomheten er kanskje lærerens viktigste kompetanse. Den gode lærer evner å fange elev- ens forståelse av og perspektiver på det faglige og deretter ta dette i bruk i den videre dialogen. En helt sentral del av det pedagogiske arbei- det handler om å bruke, forstå og justere seg selv i autentiske møter med andre. Den profesjonelle lærer har erfart at det er hun, etter hvert, i stand til. Det er også den eneste måten dette kan bli klart for henne på. Utdanningen er i så måte kun en startmulighet. Selve profesjonaliseringen kan

ikke skje på noen annen måte enn gjennom ulike former for bearbeidelse av praksiserfaringer. Vesentlige elementer av disse praksis- erfaringene er veldig personlige. I de innledende fasene av yrkesutøvelsen står derfor veldig mye på spill. Man lærer seg å svømme på dypt vann. Under slike presserende omstendigheter er det min erfaring at også de autoritetene som utgjør vårt indre lager av rollemodeller, hentes fram. Da tas et register i bruk som er innlært ved tidlig observasjon og som derfor er erfart. Det kan være egne lærere, det kan være foreldre, det kan være idrettsledere. Man leter etter handlingsstrategier som man antar er egnet til å oppnå kontroll. Be- hovet for det er så stort at også rollemodeller som burde vært skrotet, kan komme til å bli aktivisert. Investeringsmetaforen I slutten av september lanserte regjeringen detaljer omkring sitt lærerløft, der faglig kompetansehe- ving av den norske lærerstand er sentralt. Erna Solberg innledet med noen overordnede perspek- tiv på utdanningens betydning i vår tid. Kunnskap har betydning for utviklingen på alle politikkom- råder, sa hun, det skal derfor skapes en skole der elevene lærer mer . Og så la hun til at utdanning er en av de lengste investeringene vi gjør. Kan man være for kunnskap og for utvikling og likevel kritisere aspekter ved Solbergs måte å framstille dette på? Kan investeringsperspektivet som forståelsesramme generere ukloke trender i utdanningsfeltet? Etter min mening, ja. Ikke fordi hele forståelsesrammen er feil. Utdanning har, nærmest i alle tider, betydd enormt mye for både samfunnsutvikling og personlig utvikling. Og det er på ingen måte nytt i den politiske debatten at utdanning omtales som investering. Utdanning er jo samfunnsbygging. Når en slik måte å omtale – og forstå – utdanning på likevel kan bære galt av sted, handler det om at den instrumentaliseringen dette erfaringsmessig leder til, fort skaper et behov for å forenkle det som egentlig er komplekst. Dette skjer etter mitt skjønn særlig på to måter. Den ene, og som jeg av plasshensyn ikke kom- mer til å kommentere nærmere, handler om at noe løftes fram som viktigere enn noe annet. Vi får en seleksjon av hva som testes ut og hva som derved får en større plass i den alminnelige

14

Bedre Skole nr. 4 ■

2014